For å si det med én gang: Jeg er ikke tilhenger av å reise til Syden. Denne sommeren var jeg likevel 10 dager på Kreta, på et sted hvor jeg hadde vært to ganger før. Hver gang har det vært i forbindelse med familie-begivenheter. Familie er viktig! Jeg forsømmer ikke å delta i feiring innen min nære familie.
Før vi reiste, kom en dag min sønn og gjorde oppmerksom på at min kones høreapparat pep. Det var altså derfra den pipelyden kom som jeg hørte med mitt CI-apparat. En nyttig oppdagelse.
Første morgen på Kreta sitter min kone og jeg på altanen og spiser frokost. Det er svært varmt, men vi sitter i skyggen fra noen nydelig blomstrende trær, så solen plager oss ikke. – Da hører jeg en lyd, og med min nye erfaring sier jeg til Marta: «Høreapparatet ditt piper!» – Hun fikler med det bak øret: «Nå?» – «Nei, det piper fremdeles!» – Hun fikler med det igjen, men det hjelper ikke. Så tar hun det av. Lyden er der fremdeles, så jeg blir litt lang i ansiktet.
Det er vår sønn som oppklarer mysteriet: Det er sikadene som synger! Dette bille-lignende insektet klarer å frambringe en så intens sang at det nesten blir plagsomt for mitt CI-øre. Når først én sikade begynner, stemmer de andre i så det blir et helt sangkor som frambringer gjennomtrengende høye toner. Denne «musikken» får jeg gratis dag etter dag.
Nær stranden blir naturligvis sikadene overdøvet av lyden fra brenningene, bølgene fra Middelhavet som slår inn mot stranden. Lyden forsterkes av rullesteiner i fjæren. Bølgene slår dem innover og trekker dem med seg utover igjen. Det rumler. – Det er også fint å kunne høre bilene, for veiene er nokså smale, uten fortau, og bilistene er ikke så hensynsfulle som vi kan ønske. – Forrige gang jeg var her, hadde jeg ikke CI, så jeg var da fullstendig døv. Jeg er liksom kommet til et nytt sted, selv om det er det samme som før. Nå er det et sted fullt av lyder.
Det er deilig å bade i sjøen og bli løftet av små bølger. Jeg har naturligvis tatt av meg CI-apparatet, så jeg hører ikke bølgeskvulpet rundt meg. Jeg må bare passe på at jeg ikke får vann i mitt venstre øre, for det er helt åpent. Kommer vann inn på den nakne likevektsnerven der, vil det gå rundt for meg så det føles som om øynene mine triller i hodet og jeg mister orienteringssansen så jeg ikke engang vet hva som er opp og ned. Før var det slik med begge ørene mine, mens det nå bare er venstre øre som er mitt problem under bading. (Jeg kunne vel bruke badehette, men øret mitt trenger luft!)
Kreta lever av turismen, så de fleste grekerne på øya behersker engelsk. Likevel er det praktisk at jeg har en svigerdatter som snakker gresk. Finanskrisen har ført til mindre turisme i år, og de som kommer er mer forsiktige med pengene. På vår stam-restaurant spår eieren at mange restauranter vil gå konkurs i år. Det er altfor mange restauranter.
Vi forstår at nordmennene utgjør en stor del av turistene. I nærmeste småby er det en rekke restauranter som har plakater om at gjestene kan få se norske fotballkamper på TV. En ettermiddag sitter jeg og ser to kamper samtidig, en fra Norge og en fra England. Jeg ser ingen plakater som lokker med svenske eller danske kamper.
Jeg fikk ikke lov å ta med PC-en. Isteden tok jeg med en bok jeg fant i bokhyllen min på hytta: Pearl S. Buchs «Den gode jord.» Så får jeg et godt innblikk i livet på landet i Kina, med en fattig bonde som hovedperson. Han er overbevist om at jorden er det eneste trygge livs-grunnlaget. Han og hans kone, en kjøpt slavinne, sliter for å klare seg i en nådeløs verden. (Det kan være nyttig for folk i en «velferdsstat» å lese slike bøker!) – Etterpå finner jeg en dansk bok om en tulling på landet, en gutt som blir syndebukk både i hjemmet og på skolen, men som har slik viljestyrke at han ved sin for tidlige død blir omtalt som bygdens beste mann. (Flott, det gjelder om å stå på og ikke gi opp!) Deretter finner jeg en svensk kriminalbok. Dryg og spennende, men helt bortkastet lesestoff.
Som jeg pleier å si: Det viktigste ved enhver reise er at man kommer vel hjem igjen, med helsen i behold, og det gjør vi.