På en joggetur forleden hadde jeg en opplevelse som virket en smule nifs. Jeg var kommet ned på den brede alleen på Storetveit-markene. Selv om det var tidlig på ettermiddagen, var det begynt å mørkne. Tunge regnskyer og tett løv på de svære lindetrærne skapte en dyster stemning, og plutselig kom det en mengde svaler over stien. De fløy fram og tilbake i stor fart og minnet meg mest om flaggermus-svermer i en skrekk-film.
Dette var naturligvis ikke farlig, men det kom brått på meg der jeg jogget og var mest opptatt av ikke å tråkke i vannpyttene eller snuble i steiner på stien. – Resten av joggeturen tenkte jeg på svalene. De hadde kanskje samlet seg for å planlegge den lange turen hjemover til sydlige trakter. Svalene drar jo vanligvis fra oss i første del av september, for så å komme igjen i mai. Da går vi og venter på vårtegn. Det er en frydefull opplevelse å se den første svalen, selv om pessimistene gjerne sier at «én svale gjør ingen sommer». Det uttrykket bruker vi også i sammenhenger som ikke har noe med svaler å gjøre.
Når jeg syntes at svaleopplevelsen var litt nifs, kan en medvirkende årsak være at jeg i bakhodet har en sørgelig sang som gjorde sterkt inntrykk på meg som barn. Den handler om en fattig gutt i den italienske byen Firenze (Florens). Han hadde «ingen venn i verden, bare sorg og mén…» – «og hvor varmt de vakre brune øyne bad / ingen, ingen rørtes i den store stad». Om kvelden legger han seg utmattet til å sove på den kalde steintrappen ved døren til det fine, nye kapellet. Da kommer det en svale dalende ned til ham, som om den vil søke skjul. Neste morgen blir han funnet «kold og blek»,som det heter i sangen:
Neste sol rant opp. Fra tusen lepper lød: / Pesten er i Florens, fly den sorte død! / Sorte død, hvis ofre er som havets sand / kom på svale-vinger fra Egyptens land.
Den sangen gjorde så dypt inntrykk på meg som gutt at den påvirket min holdning til svalene for livet. Svalene spredte Svartedauen! Svalene var smittebærere! En svale tok livet av den stakkars gutten som ikke hadde en eneste venn i verden! Det var sterk kost for en 8-9 år gammel gutt som meg. Vi var til og med jevnaldrende. Min faster, som bodde hos oss, fortalte dramatisk om Svartedauen – pesten som visst tok livet av halvparten av landets befolkning…
Det er merkelig hvordan innholdet i en sang kan bli sittende fast i en gjennom et langt liv og dukke fram igjen når en del svaler flyr over veien foran meg under en joggetur over 70 år senere og ca. 600 km fra der jeg lærte sangen som barn. – Men det var iallfall ikke svalene som kom med Svartedauen til Norge. Skal vi tro historien, så var det rotter som kom med smitten fra et skip på havnen i Bergen.
Da jeg to dager senere igjen jogget på stien på Storetvedt, var det ingen svaler å se. Men jeg tenkte fremdeles på den sangen, som også hadde en vakker og litt spesiell melodi, og som gjorde at jeg gjerne sang den med stor inderlighet. Det var forresten så mange triste sanger i min barndom, sanger som skulle få oss til å forstå at livet var alt annet enn en dans på roser.
Hvor ble det så av svalene? – Det lærte vi i leseboken «Heim og skole» på døveskolen i Oslo. Det var et dikt der. En liten gutt spør sin mor om hvor svalene er blitt av, og hun svarer:
Til Afrikas land, til palme-kyst, / over hav og land den ilte med lyst, / og redet på bjelken står øde igjen. / Når sommeren reiser fra Norge, så reiser svalen med den.
Det er litt vemodig å tenke på at svalene «tar med seg» sommeren vår når de drar til Syden. Mange nordmenn har funnet på å gjøre det samme. De drar til varmere land i den kalde årstid. De fleste av oss blir hjemme og ser fram til at svalene skal komme tilbake utpå våren, slik en dikter beskriver det:
Nu er svalene alt kommet fra de fjerne Sydens egne, / se de svinger seg og svever under sommerhimlens blå / og det synges jo om sommer alle vegne, alle vegne. / Milde Gud, det er da sommertegn som alle kan forstå…