Mellom fremmedspråklige

En morgen på vei til kontoret ringer mobilen i bukselommen min. Jeg tér meg riktig og venter til jeg er framme før jeg leser tekstmeldingen. Daglig leder på nabokontoret er syk, «så i dag må du nok lage kaffe selv», melder hun.

Jeg skriver en beskjed og setter den på kontordøren hennes: «Syk i dag, men Thorbjørn på andre siden av gangen er frisk!» (Bare hyggelig at jeg kan være til hjelp, hvis…)

Litt utpå dagen kommer det et ungt par. Mannen kjenner jeg. Det er Ali fra Iran, som er døv og har fått midlertidig opphold i Norge og har noen vaktmesteroppgaver i huset. Han har lært seg litt norsk og er flink med en blanding av norsk og internasjonalt tegnspråk. Men damen er fremmed, hun er fra Japan, også døv, turist i Norge!

De blir med inn på kontoret mitt, og Ali skal liksom presentere meg. Han sier at jeg er forfatter (!) og tunghørt (!). – Jeg synes jeg må korrigere ham litt, så jeg forklarer at jeg ble døv da jeg var 9 år. («Å, jeg trodde du ble tunghørt 12 år gammel», bemerker Ali.) – Det blir vanskeligere når de vil vite hva jeg ble døv av, men de må vel skjønne at når jeg antyder noe som «kryr» inne i hjernen, så må det være hjernehinnebetennelse. Den årsaken bør de vite navnet på på sine egne språk.

– Du er altså fra Japan. Jeg har en japansk vits i en bok, – sier jeg og blar i «vitseboken» min. – Her er det! Jeg viser en tegning funnet i det japanske døvebladet for mange år siden: En foredragsholder med et kjempestort forstørrelsesglass foran munnen, slik at munnbevegelsene blir så store at døve kan munnavlese på 20-30 meters avstand.

– Slik var det før i tiden, nei dette er bare tøys! – sier hun, og jeg forklarer at jeg vet at det er tøys.

Jeg peker på et stort bilde på veggen. Det er fra en fransk døveskole på 1800-tallet. En lærer som driver taleopplæring med en døv pike.

– Ja, slik var det før, – sier hun, og så snakker vi litt om undervisning av døve barn, og det forholdet at det snart ikke er flere barn i døveskolene.

– Det skyldes at barna blir CI-operert og så integrert i normal skole, – sier jeg.

– Nei, det skyldes at barna får høreapparat, – sier hun. Så er det emnet utdebattert.

– Er du virkelig fra Japan? Du er høyere enn vanlige folk derfra, sier jeg.

– Det er fordi jeg har vokst opp på fjellet, – svarer hun. Men så kniser hun og gjør det klart at det var en spøk.

Etter at de har gått blir jeg sittende og tenke: Er det ikke underlig at tre personer med vidt forskjellig språk og kultur, og som attpå til er døve, kan forstå hverandre og snakke sammen? En fra Norge, med norsk som morsmål, en fra Iran og en fra Japan? Internasjonalt tegnspråk? Det var ikke akkurat det heller. Den unge japanske kvinnen kunne svært lite av internasjonale tegn, men det var en rent visuell kommunikasjon, riktignok anstrengende, men det fungerte!