Av og til går mine tanker til den svenske professoren Göte Hanson, som jeg traff 3-4 ganger for 30-40 år siden, og som jeg hadde en del korrespondanse med. Han hadde en tid en høy stjerne hos det svenske døveforbundet, som trodde at han kunne brukes som brekkstang i forbundets politikk, men han lot seg ikke misbruke, og da han også ga uttrykk for klare meninger som mishaget tegnspråkforskerne, ble han skjøvet ut i kulden. Jeg bør vel tilføye at jeg delte hans synspunkter, hvilket med tiden førte til at det norske tegnspråkutvalget, hvor jeg var leder, ble nedlagt. Vårt system med tegn som støtte for talen (TSS, eller NMT, som det nå kalles) ble bannlyst av døveorganisasjonene i de nordiske landene. Tegnspråket skulle være et eget, selvstendig språk, som ikke kunne brukes sammen med tale! Vekk med systemet som skulle gjøre det lettere for døve og hørende å kommunisere med hverandre! Hvis noen hørende ønsket å snakke direkte med døve, så måtte de sette seg på skolebenken og lære et nytt språk – de døves – eller bruke tolk. Døv bevissthet!
Men Göte Hansen gjennomførte også en undersøkelse om hva døve/tunghørte oppfatter av det de ser på TV, og han kom med en spennende rapport: «Jeg ser, men HVA ser jeg?» Han kom fram til at «vi» ikke ser (eller iallfall ikke oppfatter) det som produsentene mener at vi skal se/oppfatte, og det gjelder nesten uansett hvordan programmene blir presentert. At det brukes tegnspråk er ingen garanti for at seerne ser og forstår.
Godt syn er ingen garanti for at vi virkelig ser det som er godt synlig foran oss, uansett om det er konsentrert på TV-skjermen eller rundt omkring oss, og uansett hvor våkne vi er. Folk klager over at jeg «ikke ser noen ting» på joggeturene mine. Jeg ser iallfall veien – og finner veien hjem igjen. Jeg kolliderer ikke med personer jeg møter på turene, og jeg er ennå ikke blitt påkjørt av biler når jeg krysser veien utenfor fotgjengerovergangene. Altså bruker jeg øynene så langt som det er nødvendig. Men noen ganger konsentrerer jeg meg om å se mer enn det mest nødvendige. Jeg har sett at det er kommet oppslag om hekkende fugler på Storetveit-markene. Vanligvis er det vipene som hekker der, og som ikke skal forstyrres, disse flotte fuglene med «en fjær i hatten». Nei, de minner meg helst om riddere med fjærbusk i hjelmen.
Og jeg har sett oppslagene med «Isen er ikke trygg» rundt Tveitevannet, men merkelig nok oppdaget jeg disse først etter at isen var gått! Det var ganske artig med disse plakatene når jeg samtidig observerte stokkendene som vugget på de krappe, små bølgetoppene. Jeg går ut fra at plakatene sto der også da det var utrygg is, men da så jeg dem ikke.
Jeg ser at stokkendene har dannet par. Det er så stor forskjell på hannene og hunnene, at dette er lett å se. Noen er stadig «single», har ikke funnet en make, et «fast følge». («Hardt å halda ut, enno ingen gut…») Det er vanskeligere å finne ut om andre av de mange fugleartene ved Tveitevannet har dannet par, der de vimser omkring og er mest opptatt av å slåss om brødsmuler som barn og eldre strør ut. Skjærene flyr med småkvister i nebbet og bygger rede i trærne. Det må de nok være to om, men det er ikke mulig å se forskjell på kjønnene.
Jeg ser og ser, men hva er det jeg IKKE ser, og som jeg kanskje BURDE se? Hvor har jeg oppbevart min venn Göte Hansons rapport? Har jeg lånt den bort? Jeg burde studere den på nytt. Det er så lenge siden, og kanskje jeg bare skumleste den den gangen. Det er så mange ting som jeg skulle ha lest nøye, tenkt over, lært av og gitt videre til andre, slik at flere kunne fått del i det. Altfor mye verdifullt materiale havner i en skuff og blir glemt.
«Sjå deg vel ikring…» var tittelen på et dikt jeg leste i et julehefte for mange år siden. Det gjorde inntrykk på meg, kanskje fordi jeg som ung trodde at jeg skule dø meget snart. Diktet slutte med:«Sjå deg vel ikring, – kanskje er det siste gong…» – For de to unge guttene som i natt omkom i en bilulykke, er det iallfall for sent.