Det var ikke akkurat noe mirakel at foten min endelig ble friskmeldt. Det var bare en stor lettelse. Ja, i går kunne jeg foreta en normal joggetur igjen, med løpesko. Da var det hele to måneder siden sist, og jeg var nervøs. Jeg sa til min kone at jeg antakelig var i så dårlig løpeform at det var best å ta en kortere løype enn vanlig, men etter 50 meter bestemte jeg meg for å ta den normale løypen på omtrent en time. Det var 15 plussgrader, så jeg løp kippskodd i shorts og T-skjorte. Litt sol fikk jeg underveis, og det gikk forbausende bra. Jeg tok forresten igjen en døv dame som var på vei hjem fra jobben. Jeg hilste i forbifarten og prøvde å sette opp farten så lenge hun kunne se meg. Jeg er ikke for gammel til å dumme meg ut sånn.
Ja, jeg ble altså bra i foten «til slutt». Resepten jeg fikk på Kongsvinger hadde ikke hjulpet, så vel hjemme igjen i Bergen måtte jeg på legevakten. Da var jeg begynt å mistenke at det var noe skummelt, uhelbredelig som hadde angrepet innsiden av foten min og som hadde gjort meg funksjonshemmet hele sommeren. – Også den unge legen på legevakten syntes å være i tvil, og han fikk først en sykepleier til å ta temperaturen min (i øret) og blodprøve (i fingertuppen). Jeg hadde ikke tolk med. Jeg hadde skrevet «min sykdomshistorie» på forhånd og levert den til legen. Det ble ikke behov for noen lang samtale. Han stilte diagnosen: sopp-infeksjon, som han skrev med store bokstaver. (Han hadde kanskje hørt at døve bare kan lese store bokstaver?) Så fikk jeg resept på en salve og på tabletter. Salven skulle smøres på en gang daglig i en uke. Tablettene (antibiotika) skulle inntas morgen, middag, kveld og natt, altså fire tabletter i døgnet.
Dette var altså effektivt, og jeg skulle gjerne dratt på legevakten med ros og takk til den legen, men slikt gjør vi vel ikke…
Spør du etter miraklet? – Hvis du har lest min CI-historie, så husker du kanskje at jeg har skrevet om ørebetennelsen som har plaget meg gjennom nesten hele livet og den store lykken jeg følte da det høyre øret ble tørt for ca. 15 år siden. Det førte til at jeg fikk CI-operasjon på den siden og dermed kom inn i lyd-verdenen igjen. DA spurte jeg legen som opererte meg, Teig på Rikshospitalet, om det var mulig å stoppe ørebetennelsen på mitt venstre øre, og han svarte: «Ja, men det får vi ta i neste omgang.» – Deretter så jeg fram til «neste omgang», for det periodevis rennende øret var ubehagelig, selv om jeg gjennom et langt liv hadde vennet meg til plagsomme ører.
Før jeg rakk å kontakte «min velgjører» dr. Teig igjen, sluttet han på Rikshospitalet. Da jeg tok opp saken med hans etterfølger der, dr. Harris, mente han at dette ikke var noe de kunne prioritere. Han ville ikke engang svare på om de kunne gjøre noe for å stoppe utfloden for godt. Jeg var frustrert. Min pasient-status ble overført til Haukeland i Bergen, hvor jeg gikk til kontroll med øret hvert halvår, for «opprenskning». Der tok jeg opp saken med legen, om jeg kunne bli operert slik at øret ble tørt. Men det førte ikke fram.
For to år siden sluttet øret å renne. Jeg tenkte at det bare var for en stund, så jeg fortalte det ikke til noen. Jeg turde ikke tro at det var varig, så jeg bare gikk og ventet og ventet på at det skulle begynne igjen. Da jeg etter et halvt år kom til kontroll hos legen, sa jeg ikke noe. Det gikk et halvt år til. Da jeg igjen kom til legen, sa jeg: «Nå har øret vært tørt i et år!» – Han undersøkte meg, fiklet lenge inne i øret, og jeg tenkte: «Nå gjør han vel noe som får det til å renne igjen. Kanskje det er en demning som han åpner…» – Da han var ferdig, sa han: «Et mirakel! Øret er tørt og fint.»
Nå har øret vært tørt i to år, etter at det hadde rent en illeluktende gulgrønn væske ut av det i hele 70 år av mitt liv. Et mirakel! Så klart. Nå har jeg endelig to ganske normale ører igjen…