Av og til blir du kanskje bedt om å ta et arbeid som du ikke er sikker på at du kan klare. Sier du da ja? Eller du blir spurt om å ta på deg et tillitsverv som du ikke har erfaring med og ikke føler at du akkurar er kvalifisert for. Sier du likevel ja? Slike situasjoner kaller vi utfordringer. Noen liker utfordringer, og som regel går det nok bra. Utfordringer vil ofte føre til nye erfaringer og egen utvikling. Selvfølgelig hender det også at det går galt, men de som aldri tar utfordringer kan bli stående fast, uten å utvikle seg. Mange muligheter kan gå tapt. Gode evner blir kanskje liggende ubrukt…
Det vakte stor oppmerksomhet og ble kommentert i lang tid da jeg en gang i et intervju sa: «Å leve er å flytte grenser.» – Hva jeg mente? Jo, vi vet egentlig veldig lite om hva vi kan klare. Med vilje og energi kan vi stadig flytte grensene for vår yte-evne. Vi behøver ikke å stoppe ved en «grense» og gi opp, overbevist om at nå kan vi ikke komme lenger. Så lenge vi kan flytte grenser ved å lære noe nytt og gjøre noe vi ikke har gjort før, så lever vi virkelig. Så lenge vi våger å ta imot nye utfordringer, er livet bra meningsfylt. Utfordringene behøver ikke alltid å være så store. Poenget er egentlig at vi tar på oss noe som krever litt ekstra av oss, noe som er litt «vågalt», som gjør livet litt spennende.
Når jeg ser tilbake på mitt ganske lange liv (jeg har allerede levd tre år lenger enn min far), så har det vært et liv fullt av utfordringer. Det har vært et hardt liv, et veldig stresset, intenst liv, men du verden hvor rikt dette livet har vært og hvor mange oppgaver jeg har klart å løse! Jeg er likevel – fremdeles – litt sulten på utfordringer. Av naturlige grunner – min alder – kan jeg imidlertid ikke satse på særlig langsiktige oppgaver nå. Min tid er begrenset.
For tre dager siden kom en forespørsel på e-post: Kan du påta deg å holde foredrag om Dokkens historie i forbindelse med at ASVO Bergen skal skifte navn til Signo Dokken i neste uke? – Jeg svarte ja. – Etterpå ble jeg sittende og tenke: Hvor er egentlig Dokken? Bør jeg kontakte den for meg ukjente damen og spørre om hun hadde henvendt seg til meg i den troen at jeg var en annen? Det var nærliggende å tro at det var en misforståelse. Jeg visste såvidt at Dokken skulle være ett eller annet sted i Bergens-området. Men jeg begynte å samle stoff til foredraget. Jeg liker jo utfordringer, og det går sikkert bra.
Du, som er yngre enn meg og har mer framtid: Ikke vik tilbake for utfordringer! Ha tro på deg selv og si ja. Og: Gå inn for å klare de oppgavene du påtar deg. Begynnelsen kan være vanskelig, men ikke gi deg. Med vilje og energi er det utrolig hva vi mennesker kan klare, også du! Som en av våre store diktere sier: «Jo større sak, dess tyngre tak, men desto større seier!»