Dette var tittelen på et brev jeg fikk i posten for en tid siden. Sterkt! For det var ikke reklame, ikke et sirkulære, men et personlig brev til meg. Fra en professor! En mann jeg aldri har møtt, og som jeg ikke kjenner. Det vil si: Jeg kjenner ham ut fra hans presentasjon av seg selv, og ut fra et langt brev han hadde skrevet til et departement. Kopi av det brevet var vedlagt, og professoren ønsket at jeg skulle kommentere det.
Hvorfor «Kjære kampfelle!»? – Jo, professoren hadde lest et innlegg fra meg i Bergens Tidende for et års tid siden. Det gjaldt undervisningstilbudet for hørselshemmede barn «i CI-alderen». Jeg husker ikke så nøye hva jeg skrev, men professoren, som har bakgrunn som lege, hadde også engasjert seg i dette emnet, og han oppfattet meg altså som en kampfelle, iallfall en meningsfelle. Vi mener begge at hørselshemmede barn ikke får et godt nok undervisningstilbud. Familien og barnet får ikke den hjelpen som skal til for at barnet kan utvikle seg til et godt fungerende og mest mulig selvstendig medlem i storsamfunnet. På en måte har myndighetene gitt opp. «Døve» barn hører hjemme i en egen kultur og med sitt eget språk, ifølge undervisningsplanen. Gi de døve og tunghørte tolker og tekniske hjelpemidler, så er de fornøyd… («Men de er altså ikke som oss hørende…») For denne professoren, og for meg, smaker dette litt av rasediskriminering. Det merkelige er at sterke krefter i «døvemiljøet» kjemper for at det skal være slik, og for å gjøre forskjellen mer og mer tydelig, og de mener samtidig at DETTE er veien til likestilling, mens det vel egentlig er det motsatte.
Men kampfelle? – Nei, jeg har vel meldt meg ut av denne kampen. Jeg deltar iallfall ikke lenger aktivt i noen kamp for/mot døveskole-systemet. Spesialskolene for hørselshemmede vil dø ut uansett, og døveorganisasjonen er bare glad for å slippe min innblanding. Det jeg fortsetter med, er i det stille å forsøke å bygge bro mellom «de to verdener», forsøke å viske ut de unaturlige forskjellene som konstrueres av fanatikere, og ha én verden som det langsiktige målet.
Jeg har vært med i så mange kamper gjennom årene. Det får man «litt» inntrykk av i boken «Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år». De fleste kampene er vunnet. Noen kamper er gitt opp. Noen er dømt til å mislykkes.
De siste årene har jeg vel vært mest kamp-engasjert i forbindelse med riksvei 2-utbyggingen, altså bygging av motorvei Kløfta-Kongsvinger, gjennom «min barndoms dal», Sør-Odal. Og DER har jeg hatt/fått virkelige kampfeller. Vi har i utallige innlegg i avisen Glåmdalen og på nettet og på email kjempet for lokaldemokrati, jordvern, klima, og imot Statens vegvesen, skiftende statsråder, regionråd, ordførere som opptrer i strid med folkeviljen, næringslivet (som er opptatt av rask profitt) osv. Gode kampfeller har jeg hatt! – Men like før påske ble det klart at kampen vår er tapt! Motorveien kommer på nordsiden av Glomma, til tross for at en gjennomført folkeavstemning viste at folk vil ha den på sørsiden og til tross for alle ulempene. Og det er samferdselsministeren fra Senterpartiet som signerer avgjørelsen, til tross for at Senterpartiet unisont er imot! For selve statsministeren lovet ordføreren i Sør-Odal for noen år siden at han skulle få det som han ønsket, på nordsiden, og da teller det ikke hva fagstatsråder og regjeringsmedlemmer mener.
Sånn er det bare, dessverre. Men det er iallfall godt å bli kalt kampfelle av forstandige mennesker som er opptatt av viktige saker i samfunnet, og som kjemper uten tanke på personlig vinning.