Min CI-historie her stoppet høsten 2008 som følge av at jeg fikk problemer med å redigere sidene. Det var et komplisert system. Jeg ga opp. Men sidene har vært tilgjengelige for innblikk fra interesserte, og det er svært mange som har lest min historie. Da jeg nå har fått overført hjemmesidene mine til et nytt og enklere system, hadde det vært over 8.500 besøk der. Flere har etterlyst en fortsettelse. Det er jo mye som har hendt i de vel syv årene som er gått siden siste kapittel ble skrevet, og med stadig nye CI-opplevelser, men jeg skal her bare nevne noe av det viktigste.
Organisasjon???
Det ble dessverre ikke noe av et samarbeid mellom NDF og HLF om døvblitte og CI-brukere. Døvblittseksjonen i NDF ble nedlagt, likeså de lokale døvblittegruppene. Den siste lokale døvblittgruppen, under Bergen Døvesenter, ble oppløst i 2014. I Bergen har man isteden fått et lavt fungerende CI-utvalg, som stort sett innskrenker sin virksomhet til et treff hver vår og høst.
I 2005 ledet jeg forsøk med å få opprettet CI-utvalg i Norges Døveforbund, og som skulle ivareta CI-brukernes interesser. Det førte dessverre ikke fram. Begrunnelsen var at døveforbundet er tegnspråkbrukernes organisasjon. – Jeg tok da kontakt med HLF, som var interessert. Det førte til at jeg meldte meg inn i HLF (uten å melde meg ut av NDF), og jeg ble i 2006 leder for et interimstyre for CI-brukere, og så fra 2007 leder for det ad hoc-utvalget som ble opprettet under HLF. Dette utvalget var ganske aktivt i den tre års perioden som fulgte. Vi opprettet hjemmeside for CI-brukerne, og vi ga ut en brosjyre, holdt CI-likemannskurs (jeg ble godkjent som likemann for CI-brukere), og vi tok flere initiativ. – Men perioden vår tok slutt, og jeg fraba meg gjenvalg for en ny tre års periode. Det førte til at HLFs hovedstyre selv plukket ut nytt utvalg, uten at CI-brukerne fikk noen innflytelse. Dette, og det som fulgte, skuffet meg så sterkt at jeg meldte meg ut av HLF igjen.
CI fremdeles ikke akseptert i døvemiljøet
I årene som har gått har jeg aldri vært i nærheten av å angre på at jeg tok CI-operasjon. Hver dag har jeg hatt glede og nytte av dette fantastiske hjelpemiddelet, som jeg går med hver eneste dag fra jeg står opp om morgenen og til jeg legger det på nattbordet før jeg slukker lyset om kvelden. – Men jeg har dessverre sett lite til at døveorganisasjonen har endret sin negative holdning til CI. Når dette skrives ved årsskiftet 2015/16 har jeg i friskt minne en TV-serie som viste resultatet av ulike personers CI-operasjoner. Der var det en mann som var direkte misfornøyd og valgte å legge bort sine apparater og isteden lære tegnspråk «som døv» og valgte å være døv. Dette ble så populært at døveforeninger inviterte denne mannen til å fortelle sin historie på godt besøkte møter. Det er typisk for situasjonen. – Det er «mislykkede» CI-tilfeller som har interesse innen døvemiljøet. Det er noen flere som er blitt populære ved stadig å fortelle at de har droppet sin CI. Med mitt kjennskap til disse mener jeg at de ikke burde blitt operert i det hele tatt. I døvemiljøet er det også populært å snakke om «de stakkars CI-barna», som ikke får tegnspråk som førstespråk og dermed ikke opplever et skikkelig sosialt fellesskap.
Men utviklingen går sin gang, og døvebefolkningen vil skrumpe inn ganske raskt etter hvert, samtidig som CI-brukerne vil fungere bedre og bedre integrert blant normalbefolkningen.