I forbindelse med min nye arbeidsoppgave som leder for Norges Døveforbunds arkiv-prosjekt er jeg en dag i Riksarkivet ved Sognsvann. Jeg leverer mitt «adgangskort» i resepsjonen. Mannen studerer det, og så begynner han å le. Da jeg ikke oppfatter hva han sier, skriver han: «Dette er 17 år gammelt!» – «Ja», sier jeg, «hadde du ventet at jeg var død?» – Han ler igjen, og så fyller vi ut et nytt kort, etter at jeg har vist legitimasjon. Hyggelig mann!
Tolken min kommer, og min kontakt i Riksarkivet kommer. «Skal vi gå opp trappen, to etasjer opp, eller ta heisen?», spør han. «Jeg er 87 år, men jeg tar gjerne trappen», svarer jeg. Vi går opp, og så skal vi ned i magasinet. Da tar vi heisen, 7 etasjer under jorden! «Kjenn lukten!» sier tolken. «Ja, det lukter ikke pinnekjøtt», svarer jeg. – Der nede er det lett å gå seg vill, men vi blir ført trygt fram til der hvor Norges Døveforbund har deponert protokoller og dokumenter. Jeg får en nødvendig oversikt. Etterpå har vi et møte oppe, hvor jeg får de opplysninger jeg har behov for. Hvis arkivaliene skal bli tilgjengelige, må de ordnes og katalogiseres slik arkivverket krever det. Min kontaktmann er meget hjelpsom, og han gir uttrykk for at han er glad for at noen nå tar tak i dette, slik at arkivsakene ikke skal bli liggende som døde. Jeg sier: «Jeg er jo ganske gammel, men hvis ikke jeg gjør dette nå, så blir det aldri gjort.»
Vi er ferdig med møtet. Tolken har fungert fint. Vi skal begge ta T-banen til byen. Hun har månedskort. Jeg går til automaten. Det koster 15 kroner for honnørbillett. Jeg trykker på knappene og legger på en 20-mynt. Det kommer ned en 5-krone, men ingen billett. Jeg går på vognen og nevner problemet for tolken. «Du må ha billett, det er ofte kontroll, og uten billett kan du bli krevd tusen kroner», sier tolken. Jeg skynder meg ut igjen og legger en ny 20-mynt i automaten. Igjen får jeg en 5-krone tilbake, men ingen billett. Jeg går tilbake til tolken. Hun skynder seg nå ut, noterer telefonnummer for klage, og når trikken går, skriver hun en klage til selskapet på mobilen. «Men dette hjelper jo ikke deg!» sier hun. «Nei, men det vil kanskje hjelpe tusen andre som kommer etter meg, så de ikke får dette problemet.»
Vi prater. Plutselig spør hun: «Hvor skal du av?» – «På Stortingsplassen.» – «Jeg skal til Jernbanetorvet, men det er kanskje best at jeg går av sammen med deg, i tilfelle det er kontroll ved utgangen.» – Jeg mener at det ikke er nødvendig, men hun følger meg likevel. Og vi blir virkelig stoppet av en rekke med kontrollører. Tolken forklarer mitt problem, at jeg har betalt to ganger uten å få billett, og når hun viser fram klagen hun har sendt på mobilen, slipper vi gjennom. Kontrolløren sier at jeg kan sende inn klage og kanskje få pengene tilbake. «Bare 15 kroner, å nei», sier jeg. Så sier jeg til tolken: «Tusen takk, du sparte meg for tusen kroner, du venter vel å få halvparten av det beløpet jeg sparte?» – «Ja», sier tolken og ler. Hun er fornøyd med en klem.
Det sies ofte at døvetolken skal være bare tolk, ikke noe mer. Denne tolken var vel en engel i tillegg til å være tolk?