Når du er kommet godt opp i årene, er det ingen selvfølge at du kan få kjøre bil. I min alder må jeg fornye førerkortet for bare to og to år. Tenk om fastlegen nekter å fylle ut den nødvendige helseattesten! Da blir jeg fotgjenger! Og da blir det ikke flere turer og ferier på hytta på Østlandet. Det blir som et jordskjelv. Er det et liv etter bil-tiden?
Jeg måtte fornye mitt førerkort i romjulen 2015. Selv om jeg følte meg i god form, var jeg meget nervøs da jeg kom til time hos min fastlege. Men det gikk over all forventning. Han fylte ut det nødvendige fire siders skjemaet fra Statens vegvesen: Helseattest ved søknad om førerett… (Ja, det sto virkelig førerett, ikke førerrett eller kjørerett.) Og dermed ønsket legen meg lykke til. Selv skulle jeg svare på 13 spørsmål på første side, og jeg krysset av 13 Nei. – Det gjensto «bare» det andre nåleøyet, Statens vegvesen, Bergen trafikkstasjon.
Der gikk det også bra. Det tok ikke så mye som 10 minutter. Så fikk jeg et papir, midlertidig førerbevis, og med beskjed om at jeg ville få nytt førerkort i posten i løpet av en uke. Jeg betalte 260 kroner og gikk lykkelig derfra. Førerkortet kom i posten, og det gjelder for to år, til jeg blir 89 1/2 år.
Jeg tenker tilbake til 1948. Da var det nesten ingen døve som hadde førerkort. Det var meget strenge krav til hørsel. Men jeg var i Trondheim den sommeren, og dit kom det en døv mann i bil. Jeg fikk sitte på med ham, og jeg var litt redd, for jeg var usikker på om det var trygt med en døv bilfører.
Jeg trodde aldri at JEG skulle få førerkort. Jeg hadde vært gift i flere år da min svigerfar oppfordret meg til å begynne på kjøreskole. Min kone var enig med ham, og svigerfar bestilte timer hos en kjørelærer han kjente. Men jeg måtte ha legeattest hvis jeg skulle kjøre bil. Jeg gikk altså til lege, til skolelegen som jeg kjente fra yrkesskolen for døve. Men han nektet å gi meg legeattest, for han var imot at døve skulle kjøre bil. Jeg måtte gå til en annen lege, og da nevnte jeg ikke at det var i forbindelse med at jeg skulle begynne på kjøreskole.
Jeg syntes det gikk dårlig med kjøringen. Kjørelæreren skrev lapper, som han etter hvert stakk fram foran nesen min. Det virket forstyrrende. Men det gikk. Og jeg klarte kjøreprøven, under vanskelige kjøreforhold. Så klarte jeg teoriprøven også. Men for å få kjøpe bil, måtte jeg også ha politiets godkjennelse. Det ble en vanskelig sak, for politiet mente at jeg ikke hadde behov for bil. Det som til slutt ble avgjørende, var at jeg var formann i Bergen Døveforening og hadde behov for hyppig kontakt med formannen i husstyret og med døvepresten, som begge bodde langt fra meg, og jeg som døv kunne jo ikke bruke telefon, så jeg måtte besøke dem. – Og en dag hadde vi bil! En stor dag for familien!
I mange år var jeg med å kjempe for å få fjernet kravet om hørsel for bilførere og andre hindringer for at døve kunne få ta førerkort og kjøre bil og motorsykkel. I dag kan vi si at døve er likestilt med hørende på dette området. Utviklingen har gått rette veien!