Kategori: Min CI-historie

Det er ingen tvil om at jeg er kommet fra en lydløs verden og til en verden full av lyder. Men de fleste lydene er nokså like. Spørsmålet er om jeg etter hvert vil klare å høre forskjell på stemmer, og om jeg vil klare å oppfatte ord. Jeg er uansett fornøyd med at jeg kan høre det jeg nå hører.
Det ser ut til at de tunghørte ikke er klar over at de har mange fordeler sammenlignet med de helt døve. På samme måte tenker ikke hørende over hvor heldige de er som hører, for det tar de som en selvfølge.
Om en måned vil kanskje jeg ta det som en selvfølge at jeg hører litt, og slutte med å glede meg over det? Mangler vi mennesker evnen til å glede oss over noe i det lange løp?

Ble jeg gudfar takket være CI (?)
En av mine døtre som har fulgt meg spesielt tett den siste tiden, og har bemerket at «pappa, du snakker bedre etter at du fikk CI», kommer en dag og spør: «Pappa, vil du være gudfar når vi skal ha barnedåp?»
Dette kommer helt overraskende på meg. Jeg er far til 6, bestefar til 10 og onkel til 17, men jeg har aldri vært gudfar til noen. – Jeg svarer ja. Dette er jo en stor ære, og en tillits-sak. – Men etterpå tenker jeg: Er det CI som har ført til at jeg plutselig er blitt aktuell som gudfar? Når jeg svarte ja, så var det iallfall pga utviklingen siden jeg fikk CI. Det har gitt meg troen på at jeg nå snakker bra nok til å svare presten forståelig i kirken.

I «hørende-kirke» uten tolk                                                                                                                              Min kone og jeg snakker om å få tolk i kirken til barnedåpen, men det blir ikke til noe. – Dåpshandlingen foregår i en stor «hørende-kirke», Storetveit, med en for meg fremmed prest, som har fått beskjed om at jeg er døv, men vi har ikke avtalt hvordan jeg skal oppfatte hennes spørsmål til meg. Jeg skal som gudfar svare på to spørsmål. 5 barn skal døpes. Mødrene med dåpsbarna sitter på første benk, min kone og jeg bak, uten kontakt med familien. Jeg er nok litt nervøs. Min kone er uvanlig passiv her. Det virker som om hele familien regner med at alt skal gå av seg selv.  – Svakt hører jeg sang/orgelspill, og jeg hører prestens stemme. Jeg ser (som vanlig) på prestens munn. Hun står forholdsvis nær, men hun har dessverre ikke så god «avlese-munn» som min lærerinne på døveskolen hadde. Likevel oppfatter jeg plutselig at hun holder på å lese dåpsbefalingen! Jeg gjør meg klar, og til rett tid flytter jeg fram og overtar dåpsbarnet. Hun skal ligge på venstre arm, med hodet ved albuen.                                                Det er så godt å bære den lille jenta opp og fram til døpefonten i følge med fadderne. Kirken er fullsatt. Jeg ser at presten spør om barnets navn, og jeg svarer: «Anna Sofie.» Så spør presten om jeg ønsker at hun skal døpes, og jeg svarer «ja». – Anna Sofie sover søtt, men hun kvepper når hun får vann på hodet. Så sover hun videre.

Snakket jeg tydelig?
Vi blir til gudstjenesten er slutt. Den er dobbelt så lang som en døvegudstjeneste, og med hele 7 salmer. Jeg hører at tonene stiger og synker rundt meg, og jeg tenker tilbake på en gang jeg som hørende gutt, 9 år gammel, var med en faster i kirken hjemme. Jeg sang så høyt at hun flere ganger hysjet på meg. Da vi kom hjem, fortalte hun at stemmen min kunne høres over alle de andres.
Gudstjenesten er over. Min datter sier: «Pappa, du var den eneste som snakket så tydelig at alle kunne oppfatte det!» – De andre nikker: «Ja, det stemmer.» (Det var kanskje bare flaks.)
Min kone (med høreapparat) skryter av lydforholdene i kirken. «Jeg oppfattet faktisk alt som presten sa!» sier hun begeistret. – Det har vært en stor og fin dag for oss i en «hørende-kirke». Vi drar til dåps-middagen.

Mange CI-barn på RH
Jeg reiser til Rikshospitalet for kontroll og justering av apparatet. Der nevner jeg at det er etterklang i apparatet, og tekniker Arne jobber med å få den bort. Jeg har ikke tolk nå, for Tove er like flink som en tolk, og stort sett klarer jeg å forstå Arne, som tidligere en tid var ansatt på hos Hørselhemmedes Landsforbund på Briskeby.
Jeg synes det rent vrimler av CI-barn på hørselssentralen denne dagen. De synes det er morsomt at også jeg har CI.
Jeg føler mer og mer at CI gir et fellesskap. Alle har mor med, men en innvandrer-gutt har derimot sin far med. Gutten sier at faren er «nokså flink» med tegnspråk.
Moren til en større jente (12 år?) peker på meg og sier til datteren: «Vet du hvem han er? Han heter Thorbjørn, og han skriver mye i Døves Tidsskrift.» – Datteren nikker og forteller at hun heter Guro og hvor hun bor. Hun har både høreapparat (fra hun var liten) og CI, og hun forteller at hun synes hun hører best med høreapparatet. Jeg sier: «Hvis du øver mye, så kanskje du vil høre best med CI.»
Hun svarer: «Ja, jeg skal øve mye. Jeg vil bli flink til å snakke, da blir det lettere for meg å gå i butikker!» (Et nytt argument for CI!)
Moren sier: «Husker du meg? Jeg var en av deltakerne i panelet ved avslutningen av konferansen om to-språklighet på Universitetet i fjor. Du hadde et veldig godt innlegg der.»
«Takk, det var hyggelig å høre», sier jeg.
«Jeg mener det helt ærlig», sier hun (og bruker det tullete «ærlig»-tegnet som er blitt så populært, nesten som å trekke ut tungen). – Jeg sier: «Men den konferansen fikk jo en dårlig avslutning da Arnfinn Vonen fikk siste ord og benyttet anledningen til å harselere over mine synspunkter.»
«Å ja, han!» – svarer hun.

«Typiske døve-feil»
Marit Hoem Kvam kommer for å ta opp en ny taleprøve. Jeg synes det er for tidlig, for jeg har ikke fått noe hjelp til å rette på min tale siden jeg fikk lyden på for 5 uker siden. Men opptak blir det. Marit og Eva-Signe, som også kommer, mest av nysgjerrighet, er spent på om det kan merkes noen forandring bare fordi jeg nå kan høre min stemme (uten at jeg kan høre hva jeg sier).
De mener allerede før opptaket at det er blitt endring til det bedre, slik min datter har sagt. At jeg kan høre stemmen min, har ført til at jeg snakker mer og legger mer merke til hvordan jeg snakker, mener damene.
Etter opptaket diskuterer de min stemme og tale. Jeg har en del «typiske døve-feil». Jeg slurver slik at noen ord og stavelser liksom blir borte. («Det er typisk for tegnspråkbrukere!») Så snakker jeg litt i nesen, og jeg uttaler mange ord med trykk på feil stavelse. (Damene er til og med så frekke at de mener noen av mine feil skyldes odals-dialekten jeg lærte som barn.)
Mange av feilene jeg gjør er vanlige blant tunghørte og døvblitte. Konklusjonen er at det egentlig ikke skal være så vanskelig å rette på meg slik at folk flest vil forstå min tale.
(Jeg burde kanskje blitt litt fornærmet på de frittalende damene, men jeg synes bare at deres vurderinger er interessante.)

Kunstig eller naturlig hørsel?
Mange snakker nedlatende om CI og kaller det «bare kunstig hørsel». Jeg diskuterer dette med Tove og Arne. «Er hørsel via høreapparat mer normal hørsel?», spør jeg. – «Nei», mener ekspertene.»Høreapparatet gir også en form for kunstig hørsel, hvis vi vil bruke det uttrykket.» Men hva er normal hørsel? De hørende oppfatter ikke alle lyd-inntrykkene likt. Hørsel er egentlig noe individuelt, og mange oppfatter den hørselen de får gjennom høreapparat og/eller CI som tilnærmet normal.

Har jeg baby-hørsel?
Tove og jeg driver litt høretrening igjen. Vi blir mer og mer klar over at vi har et lite problem som skyldes at jeg har vennet meg til trykk på feil stavelser i ordene. Det ville vært betydelig lettere for meg å høre forskjell på navn og ord hvis vi uttalte dem på samme måte. «I tillegg har du vel det problemet at dine barn snakker bergensk?» – sier Tove. – «Ja, de er så opptatt av å være bergensere at de er bekymret for sin bror, som bor i Oslo og blir uheldig påvirket av omgangen med Oslo-folk», svarer jeg.
Tove maner meg til å være tålmodig. Det vil ta lang tid før hjernen min venner seg til lyd-inntrykkene. «Husk, du er egentlig i samme situasjon som et lite barn som hører lyder, men ikke kan skjelne lydene fra hverandre. Etter hvert begynner barnet å forstå litt, og så mer og mer», sier hun.
Jeg spør: «Og når blir jeg voksen?» – «Kanskje om et år», smiler Tove.

For de som har fått CI er det meget viktig å få godkjent den nødvendige oppfølgingen, slik at utgiftene blir dekket. Godkjenningen skal være en ren rutinesak, for folketrygd-loven er klar. Men du må ikke tro at det går av seg selv. Vi har lover og regler, men så er det alle de menneskene som skal behandle sakene – disse som kalles byråkrater. Vi leser jo ofte i avisene om folk som er fortvilet over hvor vanskelig det er å oppnå det som de har rett til etter lovene. Nå opplever jeg noe av det samme.

Syns- og audiopedagogisk teneste
Det var altså tidlig klart at jeg måtte få oppfølging av fagperson i Bergen, en audiopedagog/logoped, for høre-trening. Velferdssamfunnet vårt har et «apparat» som skal tilrettelegge dette, slik at vi får det som vi har rett til etter loven. Men det er så lett å opprette kontorer og fylle kontorene med folk. Det er ikke like lett å få kontorene (folkene der) til å fungere slik de skal.
Rikshospitalet hadde sendt melding om meg til Syns- og audiopedagogisk teneste i Hordaland (som har hele 4 kontorer i fylkeskommunen) «som bl.a. har som sin oppgave å samordne og legge til rette tiltak for å sikre opplæring/bistand for hørselshemmede». Bergens-kontoret, som ifølge dette skal tilrettelegge høretrenings-tilbud for meg, kommer endelig med brev, datert 9. oktober. I brevet opplyses at kontoret har fått melding fra Rikshospitalet «om at De har fått operert inn et cochlea implantat og trenger lytte- og høretrening nå etter operasjonen». Men kontoret ønsker bare å få vite om jeg selv har fått ordnet med slik oppfølging. Hvis ikke, så kan jeg ta kontakt, «så kan vi sammen se på hvilket tilbud som kan være aktuelt for Dem». Brevet er undertegnet av både ledende fylkesaudiopedagog og fylkesaudiopedagog, så der har de fagfolk.
Når dette brevet kommer, er jeg allerede på vei til 3. gangs (3. ukes) trening hos Magda på Haukeland, uten godkjennelse. Vi hadde etter mye strev funnet fram til denne ordningen nettopp fordi Syns- og audiopedagogisk teneste forholdt seg passiv. Det hadde gått 5 uker siden lyden ble satt på. Nå kan jeg bare svare sakshandsamaren (nynorsk er førstespråk på kontoret) at jeg har ordnet meg med Magda på hørselssentralen, som tar meg etter sin arbeidstid. Jeg regner så med at dette blir godkjent, selv om jeg per i dag, 5. november, ikke har fått noen tilbakemelding derfra.

Endelig kom trygdekontoret!
Vi hadde altså satt igang treningen uten noen godkjenning, fordi både Rikshospitalet, min pådriver Eva-Signe og Magda var overbevist om at trygdekontoret MÅTTE godkjenne ordningen. Det gikk flere telefoner mellom Oslo og Bergen trygdekontor. Trygdekontoret spurte til og med (i Oslo!) om Magda var kvalifisert, hun som har drevet nettopp slik trening med en rekke voksne med CI i lengre tid. Og Bergen trygdekontor virket ukjent med bestemmelsene i den loven de selv skulle være eksperter på.
Eva-Signe ble så sint at hun leste opp loven i telefonen, og hun sluttet med: «NÅ MÅ DERE GI DERE!!!»
Når jeg nå igjen kommer til Magda, kan vi begge vifte med papirer fra trygdekontoret. Der står det bl.a.: «Kravet Deres om å få dekket utgifter til behandling hos audiopedagog er avgjort. Trygdekontoret har vedtatt at De får dekket utgifter til 25 behandlinger hos audiopedagog.» Og: «Vedtaket er gjort etter folketrygdlovens paragraf 5-10 og forskriften til denne paragrafen.»
Det er sørgelig at vi har et byråkrati som fungerer så tregt. Hvis jeg ikke hadde hatt sterke støttespillere, så hadde vel intet skjedd, selv om det hele, etter gjeldende lovbestemmelser, skulle ha gått av seg selv, automatisk.

Døves døde bil-radio
Mange – ikke minst døve selv – opplever det som «dumt» at døve kjøper bil med radio/kassettspiller. Første gang jeg kjøpte bil, var det ikke vanlig med radio i bilene. Så begynte det å bli vanlig, og så en dag spurte bilselgeren meg: «Skal du ha radio?»
Jeg tenkte meg om, og svarte «ja». Hva tenkte selgeren, som var klar over at jeg var stokk døv? Men jeg tenkte på mine hørende barn, som ville sette pris på å høre musikk og barneprogrammer. Senere har jeg alltid hatt radio/kassettspiller, og min kone har kjøpt musikk-kassetter «for enhver smak». Under langkjøring liker min kone å høre musikk. Hun kan derimot ikke oppfatte noe på radioen med høreapparatet. Når vi f.eks. kjører over fjellet i påsken, ser vi skiltene: «Lytt på radio!» og med opplysning om frekvens. Dette er viktig, for været kan skifte fort. En vei kan bli stengt på kort varsel, mens vi kjører uvitende med en død radio. Det er ett av døves mareritt.

Arne løser et «ekteskaps-problem»
Min kone og jeg drar på langtur, vår første kjøretur til Østlandet etter at jeg har fått CI. Plutselig sier min kone: «Nå kan kanskje du høre musikken!» Hun setter inn en kassett, men jeg hører ingen ting. Hun skrur opp lyden, og plutselig er musikken der!
Jeg slår takten mens jeg kjører. «Hjelp meg litt med takten, så får jeg kanskje bedre utbytte av hørselen», sier jeg. Men min kone har slått av sitt høreapparat. Lyden ble for høy for henne! Vi kan ikke høre på musikken samtidig. Da synes jeg det blir for egoistisk. Moroen er ødelagt. Vi slår av.
Neste dag, når vi er i Oslo, tar jeg en tur innom Arne på Rikshospitalet og forelegger ham problemet. «Min kone og jeg passer ikke sammen», forklarer jeg. Han justerer apparatet mitt, og når vi noen dager etter kjører hjem igjen, kan min kone og jeg høre på musikken samtidig. Jeg legger merke til at musikken blir sterkere når vi kjører i tunneler.
Arne har løst vårt ferske «ekteskaps-problem.»

Arne fjerner også hodepinen
Det er ikke det nevnte «ekteskaps-problemet» som er viktigste grunn til mitt besøk hos Arne på RH. Jeg har hatt sterk hodepine den siste uken. Lydene slår som elektriske støt inn i hodet mitt. Arne er straks klar til å hjelpe meg. Han om-programmerer, og vi prøver oss fram i en times tid. Det blir virkelig bedre. «Hvis du av og til får hodepine, så kan du bare slå av sensitiviteten (følsomhets-kontrollen på apparatet), men i utgangspunktet bør sensitiviteten stå på «kl. 3″, som er en bra innstilling og gir deg muligheter til å oppfatte flere og flere lyder», sier Arne. Han vil ordne med ny time når jeg føler behov for det.
«Kontakt meg på e-mail, så ordner jeg det!» sier han. Grei kar, Arne!
Jeg går derfra overbevist om at hodepinen er borte. Det blir en annen hodepine når jeg finner en lapp på bilens frontrute, med hilsen fra parkeringsvakten: 400 kroner å betale!

Døve som snakker sammen med stemme!
Jeg har flere avtaler i Oslo. En av disse er å treffe Oskar N. i forbindelse med en bok jeg arbeider med («Døveidretten i Oslo gjennom tidene»). Min kone og jeg er tidlig ute, så vi går inn på en kafé og spiser. Vi er akkurat ferdige når Oskar og Kari Mette dukker opp. «God dag, Thorbjørn!» sier Oskar, med stemmen. – Det blir litt forvirring, men Oskar sier: «Jeg må jo bruke stemmen til Thorbjørn nå, når han kan høre!» Alle ler, men så sier Kari Mette: «Dette er tøv. Vi fire kan ikke sitte her på kafé og snakke sammen med stemmen. Vi bruker tegnspråk her!» – Og slik blir det. (Men det blir mest norsk med tegn til, uten stemme.)
«Det er merkelig», sier Kari Mette, «jeg pleier alltid å snakke til Oskar med stemmen når vi er hjemme. Og da sier Oskar av og til at jeg må ta på meg høreapparatet, for da snakker jeg bedre! Vi har jo egentlig høreapparat for å høre bedre, men det er klart at jeg snakker bedre straks jeg tar på høreapparatet. Men tenk at Oskar kan merke forskjell og at vi som regner oss for å være døve snakker sammen med stemmen hjemme! Jeg forstår ikke hvorfor det er sånn, men sånn er det. Det er blitt en vane hos oss.» – Men Kari Mette er imot CI på barn. Hun synes synd på barna, «for de kan ikke forklare hvordan de føler det, f.eks. om det gjør vondt», sier hun. – Jeg sier at de voksne er flinke til å oppfatte barnas reaksjoner, og at barna reagerer tydelig nok.
Vi blir ikke enige, men er like gode venner. Det går an å diskutere med Kari Mette, selv om hun er en meget bestemt dame. Jeg synes det er meget interessant det hun forteller om høreapparat og tale. Jeg har hørt om flere slike tilfeller den siste tiden. «Døve» har begynt å fortelle mer åpent om seg selv, og det er jo bare positivt. Vi får et mer sannferdig bilde av hvordan «vi» fungerer. Og høreapparatet er et tale-forbedringsapparat, som ikke bør ligge i en skuff.
Jeg er blitt overrasket over at flere døve faktisk bruker stemmen til hverandre. En kveld min kone og jeg er i Døves misjonsforening, hvor det er bare døve til stede, er det to damer som bruker stemmen. Det er en artig opplevelse. Neste gang gjør kanskje jeg det samme.

Tyskerne forstår ikke…
Under dette Oslo-oppholdet treffer jeg flere, og jeg får bl.a. vite at en fra Rikshospitalet nylig har vært i Tyskland for å studere utviklingen på CI-området der, særlig oppfølgingen av CI-barn. Tyskerne forstår ikke at vi i Norge lar CI-barn gå på døveskole. Hvorfor får barna i det hele tatt CI, hvis de skal plasseres i tegnspråkmiljø? spør tyskerne.                                                                                                                              Ja, dette er det flere og flere også her i Norge som setter spørsmålstegn ved. Våre skoler har tydeligvis problemer med å skape et stimulerende miljø for CI-barn.

Så treffer jeg slekten i hjembygden
Det er spennende når min kone og jeg kommer til min hjembygd første gang etter at jeg har fått «CI-hørsel». Vanligvis stopper vi hos min eldste søster, men hun er i Syden, så vi kjører rett til huset vårt, «Dala». (Navnet skal uttales med tykk l.) Neste morgen drar vi for å handle, og i butikksenteret treffer vi min bror. For første gang på over 60 år snakker han til meg med stemmen, og det er en rar situasjon for oss begge. Sist jeg hørte stemmen hans, var han 6 år gammel.
«Stemmen din har forandret seg!» sier jeg.
Neste dag feirer vi min brors 70 års dag. Det er mange gjester, og de er forventningsfulle/usikre. De lurer på hvordan det er å snakke med meg nå. De fleste har aldri forsøkt å snakke med meg. Men alle er på en måte blitt forandret. Før hadde de jo ikke stemme, nå har de stemme (selv om jeg ikke oppfatter ordene med min hørsel).

Stemmen, en del av vår personlighet!
Det er mer som er blitt forandret etter at jeg fikk CI. Min lille hørsel har forandret både mine medmennesker og meg selv. Det er helt klart. Ved middagen sitter jeg mellom min kone og min yngste søster. Rett over bordet sitter min bror og hans venninne. (Min bror er enkemann.) Min bror og jeg snakker sammen over bordet, og vi bruker begge stemmen.
Han kan ikke 5 tegn. Han lærte 2-håndsalfabetet som gutt, men det har han glemt for lenge siden, men han er ganske grei å munnavlese.
Jeg legger merke til at andre ved bordet (til og med min brors svigerfamilie) følger med i vår samtale, og de ler når jeg sier det er ulike meninger om hvordan min bror kom til verden. De ser på meg «med nye øyne».
Jeg må tenke på noe jeg har lest en gang om at stemmen er en viktig del av vår personlighet. Akkurat det opplever jeg sterkt nå når jeg kan høre min egen og andres stemmer. Vi er blitt mer levende for hverandre. Og jeg er blitt mer «meg selv» igjen.

Den gangen jeg var hest…
Jeg har bestemt meg for å holde tale under middagen, men hvordan? Min kone og jeg er uenige. Jeg vil helst holde tale uten tolk, selv om sikkert de fleste vil få problemer med å forstå meg. Men: Jeg snakker alltid til mine søsken på odals-dialekten, slik jeg lærte den som barn. Hvis jeg snakker til mine søsken på bokmål, så vil nærheten bli borte. Tør jeg stå opp og holde tale til min bror på vårt morsmål?
Min kone vinner. Jeg bruker henne som stemmetolk, så de får talen på bergensk. Det blir en lang tale. Jeg forteller bl.a. min versjon om hvordan min bror kom til verden. Det var jordmoren som kom med ham i jordmor-vesken. Jeg minnes min store skuffelse da min nyfødte bror ikke straks kunne bli med ut og leke, osv. Og de årene vi «lekte hest», en veldig populær lek for bondegutter. Jeg var alltid hest, og min lillebror kjørte og stelte «hesten». – «Men så ble jeg døv og kunne ikke lenger fungere som hest, for jeg hørte ikke at han smattet og prottet på meg. Jeg ble sendt til døveskolen for liksom å bli omskolert. Mitt liv som hest var slutt», sier jeg.

Sjokk, da trillebåren skrek!
Dagen etter er vi til kaffe hos en niese som står oss svært nær, Berit. Hun påstår at jeg både snakker og oppfatter henne «mye bedre» enn før. Det er sikkert en overdrivelse, men det er iallfall helt klart at min yngste søster forstår meg bedre enn før.
Jeg tror det er mange år siden hun forsto meg brukbart, så jeg hadde gitt henne opp. Nå merker jeg en forandring. Hun forstår meg så bra at jeg forteller «en hel historie» om miljøforkjemper Oddekalvs besøk i Bergen døvesenter. Ja, jeg har forbedret meg med CI!
I «Dala» tar jeg ut trillebåren, men du verden som hjulet skriker! Jeg blir rent sjokkert. (Når jeg senere forteller dette til min svigersønn, ler han og sier: «Ja, nå skjønner du hva vi har hatt å slite med!»)
Det er sikkert mange dører og hjul m. m. hos døve, som skriker fordi de trenger noen dråper olje. Hos oss kan min lille hørsel nå bidra til at det blir mer normalt.
Bilen vår er slik at nærlyset slås på automatisk når bilen startes. Fjernlyset/instrumentlyset må slås på/av særskilt. Hvis jeg glemmer å slå det av, så varsles dette med ringelyd når døren åpnes. Hvis lyset da ikke blir slått av, kan batteriet bli flatt. Min kone er lei av å passe på meg for dette. Nå, med CI, kan jeg selv høre varsel-lyden og slå av! Dette kan komme til å redde meg ut av vanskelige situasjoner.

Barne-TV, ikke noe godt forslag…
Jeg skuffer nok Magda litt når jeg ikke klarer å høre tydelig forskjell på vokalene, men hun er langt mer optimistisk enn meg, og hun noterer nøye alt jeg kan fortelle om mine erfaringer fra uke til uke. Jeg har ikke gode øvelsesforhold når jeg stort sett sitter alene på kontoret mitt dag etter dag, med andre døve som nærmeste kontakter i døvesenteret. TV-programmene er heller ikke gode å øve seg på. Folk snakker for fort.
Magda foreslår at jeg skal prøve barne-TV, «for der snakkes det til barn, mer tydelig og ikke så fort», sier hun. – Så prøver jeg noen ettermiddager kl. 18, men det er nesten bare DYR og tegneseriefigurer som snakker der: «Bababababa». Så der har Magda tatt feil. Barne-TV er ikke som det har vært tidligere. (Det er kanskje bedre om morgenen, men jeg skal jo på arbeid…)
«Det kommer, det kommer», påstår Magda, og hun virker overbevisende. Hun forteller positive eksempler fra andre som har fått CI, og jeg må jo tro henne, for det er hun som har erfaringene. Hun synes at jeg smiler for lite når jeg forteller om en ny positiv erfaring.
Magda vurderer også om jeg bør få FM. Sist jeg var hos henne, fikk jeg prøve det. Lydene ble mer fyldige. FM, som er et apparat til å feste på brystet, litt mindre enn en vanlig lommelykt, kan koples til mitt CI-apparat bak øret. Kanskje det går fortere å lære/oppfatte lyder med FM. Det skal iallfall gi bedre lydkvalitet. «Det skal ikke være noe problem å skaffe deg FM-utstyr», sier Magda.

CI-apparatet hopper av!
Jeg er redd for at CI-apparatet mitt skal bli vått. Jeg lar det ligge hjemme når jeg tar mine løpeturer før middag. Så er håret mitt vått etter dusjen, og jeg venter til det blir tørt. Disse dagene er jeg derfor døv ved middagsbordet, men min kone og jeg snakker med stemme likevel, med tegn til. Det er blitt en (god) vane.
Jeg passer på at jeg alltid har papaply med meg i bilen. I regnvær bruker jeg paraplyen mellom bilen og kontoret, mellom bilen og butikken. Det er litt brysomt, og det virker pysete. Jeg har aldri vært redd for regnvær.
En dag det regner og blåser og jeg går med paraplyen tett inn til hodet, merker jeg at noe er galt. Jeg er blitt døv! Ja, jeg har mistet CI-apparatet! Jeg ser ganske fortvilet rundt på gaten, tenker at apparatet er blitt ødelagt. Kanskje jeg også har tråkket på det? Men jeg kan ikke finne det. Hvor kan det være? Jo, endelig finner jeg det. Det henger på paraply-stangen, som har trukket magneten til seg slik at apparatet har «hoppet over» dit! Det er bare å flytte det tilbake på plass, så hører jeg igjen…

Før jeg ble operert, var det flere døve som spurte, med litt engstelse i ansiktet: «Når du får hørsel, skal du melde deg ut av døveforeningen og inn i HLF (tunghørt-forbundet)?» Og jeg svarte spontant: «Å nei, jeg fortsetter sammen med dere akkurat som før.»
Også min eldste søster virket litt bekymret, «for du har jo alle dine venner blant døve», sa hun. (Hun visste altså ikke at jeg har mange hørende, og selvfølgelig mange tunghørte og døvblitte venner.)
I intervju med meg i Døves Tidsskrift kom Rune med spørsmålet igjen: «Hva kaller du deg nå?» Og jeg kunne ikke gi et klart svar. Men når jeg tenker over hva jeg opplever nå for tiden, så er det vel riktig å si at jeg føler meg som sterkt tunghørt. Det høres rart ut. Omtrent som da lærerinnen min i folkeskolens 1. klasse ropte gjennom vinduet: «Thorbjørn!» – og jeg lurte på hvem hun ropte på, for ingen hjemme kalte meg Thorbjørn. Jeg hadde et «kjælenavn» som alle brukte, og som alle der hjemme bruker fremdeles.

«Mislykket» og «bortkastet»
Jeg deltar (sammen med min kone) på et kurs for døvblitte. Temaet er: «Bedre livskvalitet». Der treffer jeg bl.a. Elin fra Stavanger, som var tunghørt på forrige kurs. Nå er hun døv! Hun forteller at hun har hatt en mislykket CI-operasjon, men hun virker merkelig nok ikke deprimert likevel, og hun fleiper med «goddag mann, økseskaft»-opplevelser. Men hun skal opereres på nytt, og da regner hun med å få bedre CI-hørsel enn den hørselen hun hadde før. Hun er full av optimisme! Tøff dame!
Så er det Rita fra Østfold. Hun er fornøyd med CI-apparatet. «Men», sier hun, «de to første årene syntes jeg det var bortkastet. Jeg var skuffet og hadde mest lyst til å kaste apparatet. Men så, etter 2 1/2 år, skjedde det en stor forandring, og nå er jeg meget fornøyd!», kvitrer Rita, som tidligere var med i døvemenighetens tegn-kor i Østfold.

«Momentant» fornøyd
Annerledes er det med Gerd, som er hordalending, nesten stril. Hun har skrevet om sin CI-opplevelse i «Din Hørsel», en riktig solskinnshistorie til å få gledestårer av. Hun kunne nyte fuglesangen som nesten «normalt hørende» etter kort tid.
Gerd er en drivende kraft i HLF’s døvblittarbeid og i samarbeidet med NDF’s døvblittseksjon.
Oskar, som er sterkt tunghørtblitt etter larmskade på arbeidsplassen og har et døvt barnebarn, stiller meg spørsmålet: «Ville du tatt operasjonen hvis du hadde visst det du vet i dag om CI?» – Jeg svarer: «Ja, selvfølgelig!» – Det er sjelden jeg får et så lett spørsmål å svare på.

«Jeg hater Thorbjørn»
Jeg har en litt uheldig start på kurset, under presentasjonen. Denne gangen tar jeg imot tilbudet om å bruke mikrofonen. Jeg er vel blitt litt «beruset» av å høre at «nå snakker du mye bedre». Jeg begynner med: «Jeg heter Thorbjørn….»
Jeg holder på å miste motet når jeg leser på skjermen hva skrivetolken har oppfattet: «Jeg hater Thorbjørn.» Men så spruter jeg i latter, og hele forsamlingen ler så hotellet rister. Resten går greit, men jeg bruker tegn til talen, så jeg vet ikke hvor mye skrivetolken støtter seg til tegnene mine.
Skrivetolken kommer senere og ber om unnskyldning. Han forsikrer at han bare hadde slått på feil tast.

Bokmål med odals-dialekt?
Dagen etter kommer ex-døveprest Asgeir med foredraget «Goddag mann – økseskaft». Det passer jo godt i denne forsamlingen.
For døvblitte (og alle andre hørselshemmede) er det viktig å lære å leve med mange misforståelser. Vi må prøve å le av oss selv og ikke ta oss selv altfor høytidelig.
Jeg tar ordet etter foredraget, bruker mikrofon og altså stemmen sammen med TSS (tegn som støtte). Det går bra, men jeg vet ikke hvor mye stemmen min medvirker til det. – Etterpå kommer Asgeir og sier at jeg snakker bedre enn før, og at det er lett å høre at jeg er fra Odalen! «Odals-dialekten slår igjennom», sier han.
Jeg funderer: Snakker jeg bokmål med Odals-uttale, slik også Eva-Signe og Marit har antydet?
Vil det si at folk i min hjembygd kan forstå meg bedre enn f.eks. bergensere?

Overført fra RH til Haukeland ..
Jeg har ny time hos Magda, denne gangen sammen med en ingeniør som har fått overført mitt CI-hørselsprogram fra Arne på Rikshospitalet. Det vil si at mitt CI-apparat kan justeres her, og etter en del prøving, ender det med at program 2 blir oppjustert 10 %. Vi blir enige om at jeg inntil videre skal finne ut hva som er best, program 2x eller 3x (x = høyeste styrke) og helst med følsomhetsinnstilling «kl. 3».
Denne dagen har vi en student som observatør. Hun utdanner seg til audiopedagog. Jeg anbefaler at hun heller utdanner seg til logoped. «Det blir en vekst-næring», sier jeg, «for taletrening er et veldig forsømt område innen døve-/tunghørtmiljøet».
Nå sier også Magda at talen min er blitt bedre. Vi diskuterer hvordan hørselsinntrykkene mine høres ut. Jeg mener at det er noe som ikke er riktig. «Stemmene gjaller, skingrer», sier jeg. – Senere lurer jeg på hvordan jeg kan vite hva disse uttrykkene betyr.
Er det mulig at jeg lærte slike uttrykk og den rette betydningen av dem før jeg mistet hørselen 9 år gammel, og at slik kunnskap kan sitte etter så mange år?

CI-lua er oppfunnet!
Det er litt kjedelig stadig å passe på at CI-apparatet ikke blir vått. Jeg er nøye med det, så når det regner, smyger jeg under paraplyen straks jeg går ut av døren eller bilen.
En dag finner jeg en gammel, men riktig tøff (synes jeg) lue. Den er vid og med store øreklaffer, helt ideell som CI-lue, og nå er den lua blitt min faste følgesvenn. Jeg trenger ikke paraply!
Kort etter demonstrerer jeg denne CI-lua for Sunniva, som også har CI. Hun har i tillegg FM og dermed en lenger ledning.
Sunniva sier at hun ikke har behov for lue. «Hvis det regner, så bare tar jeg av apparatet og putter det ned på brystet», sier hun. Og hun demonstrerer. Men det hjelper ikke meg. Jeg har ikke slik ledning, og jeg har heller ikke slike bryst som apparatet kan kose seg mellom.
Kaffemaskinen kan snakke!
Hjemme har vi en fast ordning som går ut på at jeg lager frokost på lørdager, søn- og helligdager. – Det er utrolig mange lyder når jeg lager frokost, og jeg må lære hvor lydene kommer fra. En morgen står jeg lenge musestille for å lokalisere en merkelig, morsom lyd. Jeg oppdager at det er kaffemaskinen. Det putrer/bobler.
«Hurra, kaffemaskinen kan snakke!» sier jeg senere til min kone. «Først sier den noen få «ord», så flere «ord», og til slutt forteller den en lang «historie» før den tier stille. Da er kaffen ferdig», sier jeg.
Men bosspannet og papirkontaineren, begge på hjul, oppfatter jeg som to fæle «skravlekjerringer». Når jeg trekker dem opp til veien på den ujevne asfalten, da skramler det helt forferdelig, og enda verre når jeg trekker dem ned igjen, tomme …

Snakker jeg virkelig bedre?
En dag vår sønn Tor (lærer) er på kaffebesøk, spør min kone: «Synes du ikke pappa snakker bedre etter at han fikk CI?» – Og vår veloppdragne sønn hever øyenbrynene og svarer: «Pappa har da alltid snakket bra!» Så tilføyer han: «Men han snakker lavere og lavere etter at han fikk CI.» – Så blir samtalen avbrutt, og min kone og jeg er like kloke etter besøket.
Jeg sier til henne: «Det er sikkert vanskelig for en som vi treffer så ofte å merke forandringer.»
En annen dag spør jeg Tor om det virkelig er klar forskjell på uttalen i Odalen og i Bergen. – «Ja, også i uttalen av navn», sier han, «som f.eks. Sander. En bergenser vil ikke uttale det slik som de gjør det i Odalen, og i Odalen sier de dessuten Sanner».
Jeg har dette i bakhodet når vi i Bergen Døvesenter får besøk av senterleder Varden ved Vestlandske kompetansesenter. Han har jo sitt arbeid i «døvemiljøet», så jeg tenker han skal forstå meg uten stemmetolk. Men han ber straks om tolk, mens vår døvblitte bergenser Helge klarer seg fint uten. Er det bare min odalsdialekt som gjør det vanskelig for bergensere? – Jeg har nok en lang taletrenings-vei å gå…

Bedre enn Sissel Kyrkjebø?
Som barn var jeg veldig glad i å synge. Jeg har jo lyst til å prøve meg igjen. – Ved minnesamværet for Wenche i døvekirken blir jeg med i sangen. Jeg kan de tre salmene som synges, og jeg synger, men svært lavt. Jeg vet ikke hvordan det høres ut, men jeg trøster meg med at «enhver fugl synger med sitt nebb». Og hvis min kjære Wenche hører meg, så synes hun sikkert at det er bra nok.
Lørdag kveld sitter min kone og jeg og følger konserten fra Drammen Teater, der Sissel Kyrkjebø synger med stort orkester. Når vi så skal legge oss, går jeg på WC og tisser midt ned i skålen. Det er kanskje synd å si det, men jeg synes denne «musikken» er finere enn det jeg hørte fra Drammen Teater. – Når jeg neste morgen går på WC igjen, tisser jeg på siden av skålen, slik som kultiverte herrer skal gjøre, for jeg har ennå ikke tatt CI-apparatet på meg, og da kan det ikke bli noen koselig lydopplevelse uansett hvordan jeg gjør det. Straks etter har jeg tatt på meg CI-apparatet, så jeg kan høre kaffemaskinens koseprat før frokosten.

En ting som er litt «kjedelig» med CI, er at folk snakker om at jeg «har fått tilbake hørselen». Jeg har fått flere julekort fra slektninger og venner som gratulerer med at jeg har fått hørselen tilbake. Det er et altfor sterkt uttrykk. Det riktige er at jeg har fått litt hørsel. Noen tror også at jeg plutselig kan synge igjen som da jeg var et normalt-hørende barn, og at jeg vil oppleve å høre julesangene som for over 60 år siden. Det er jo ikke riktig, men jeg er glad for den lille hørselen jeg har fått.
Akkurat nå er jeg også veldig avhengig av denne CI-hørselen, for blinklysene her på kontoret er i ustand. Det er strålende at jeg kan HØRE telefonen ringe!

Sløv kontroll på flyplassene…
Jeg skal ut på min første flytur (til Trondheim) etter at jeg har fått CI-apparatet. Etter 11. september skal kontrollen være blitt skjerpet, så jeg er forberedt på litt problemer med CI-metallet inne i hodet mitt. Min svigerdatter, som nylig reiste fra Bergen til Tromsø, måtte levere fra seg en liten neglsaks og en heklenål!
Heldigvis har jeg fått ID-kort, som forklarer det forventede utslaget på måleinstrumentene. Jeg har kortet klar i hånden når jeg går gjennom kontrollen på Flesland, men ingen bryr seg om det!
Slik går det også på tilbakeveien, så kanskje jeg ville sluppet gjennom også med en pistol?

«Dramatisk» på flyturen
Det er varslet liten storm på kysten, men flyet går pent helt til vi nærmer oss Værnes. Da begynner det å riste, og det blir verre og verre. Jeg har aldri opplevd maken. Jeg hører at det snakkes i høyttaleren, men hva? Jeg føler at flyet liksom går i ring og i ring, men så begynner det å gå rett fram igjen. Jeg hører igjen høyttaleren, og folk tar fram lesestoff. Da skjønner jeg at landingen på Værnes er gitt opp. Altså går flyet videre, til Bodø, tenker jeg.
Nå kontakter jeg sidemannen min: «Jeg hører ikke. Hva ble det sagt i høyttaleren?» – Jeg klarer å avlese: «Vi går til Kristiansund, og derfra må vi ta buss.»
Jeg er smart og spør om han også skal til Trondheim, og da han svarer ja, tenker jeg at nå skal jeg bare «henge på» ham.
Det er sikkert ikke alle som skal dit, så jeg kan bli ledet på villspor. Det går likevel ikke så lett. Etter landing blir det kaos, og jeg mister min «kontaktmann». Mange stiller seg i kø foran billettskranken, mens andre går i ulike retninger. Jeg får tak i min koffert, og så stiller jeg meg i køen. Kanskje vi får en ny løsning, et fly som snart vil gå til Trondheim?
Jeg spør en mann ved siden av meg i køen. Han skal også til Trondheim. Da er jeg altså på rett sted. Jeg slapper av. Men plutselig går mannen ut av køen og forsvinner. Hva skal jeg gjøre? – Da får jeg øye på min første kontakt, og jeg spør om det er nødvendig å stå i køen. Han svarer nei. Jeg går ut av køen og følger etter ham og en kompis av ham. Vi går og setter oss på kafeteriaen.

De tror sikkert at jeg er tunghørt…
Vi tre sitter altså ved et bord. Jeg synes det er rart at vi er nesten alene i lokalet. Hvorfor er ikke alle de andre her? – Jeg spør om bussen, og jeg oppfatter at det blir en halv time å vente. Nå føler jeg meg trygg, men tanken på de som venter på meg er litt plagsom. Jeg har avtale om et prosjektarbeid på Møller kompetansesenter i Heimdal.
Det er kanskje tankelesere jeg sitter sammen med, for en av dem spør om jeg ikke skal sende beskjed «til familien min» i Trondheim. (De tror altså at jeg har familie der. Kanskje jeg snakker som en trønder?) Jeg svarer at jeg kan ikke ringe, for jeg hører ikke. Da tilbyr han seg å ringe for meg på sin mobil. Så omtenksomt!
Jeg finner kortet til Tone E. Der er det bare teksttlf.nr., men jeg har også tlf.nr. til Møller ks. – Så sier jeg: «Ring DET nummeret, og be dem gi beskjed til Tone E. – hun er døv – om at jeg er forsinket osv.» Og mannen ringer. Jeg ser at han gir en lang forklaring om situasjonen, og så sier han til meg at det er i orden. – Jeg smiler litt «inni meg». Jeg har en rar følelse. Det er så tydelig at de to oppfatter meg som tunghørt. Vi har klart hele kommunikasjonen på flyet og her uten å skrive et ord. Jeg merker at jeg liksom virkelig begynner å bli tunghørt, selv om jeg egentlig ikke har fått ut av hodet at jeg er fullstendig døv. En stund etter sitter vi på bussen på vei til Trondheim.

Men så blir jeg misforstått
Når bussen stopper i Trondheim, er jeg en av de første som kommer meg ut. Jeg løper og får tak i drosje før de andre. Det blåser kraftig. Sjåføren bare sveiver ned vinduet, og jeg sier: «Til døveskolen i Heimdal.» Han sier noe, og da jeg oppfatter «Heimdal», sier jeg «ja» og setter meg inn. Han kjører.
Etter bare ca. 500 m stopper drosjen. Da jeg ikke reagerer, peker sjåføren på et skilt og sier noe. Jeg ser etter. Heimdal Trafikkskole, står det. – Jeg rister på hodet. «Nei, jeg skal til DØVESKOLEN i Heimdal!»
Han kjører igjen, og nå er han på rett vei. Men jeg ergrer meg. Jeg snakket altså ikke tydelig nok, eller kanskje ordet «døveskolen» blåste bort i den sterke vinden?
Jeg kommer til Møller ks. like før arbeidsdagen er slutt. Likevel kommer jeg tidligere enn Tone E. hadde ventet, etter den beskjeden hun hadde fått. Vi nøyer oss med litt planlegging. Så sier Tone at jeg kan sitte på med noen foreldre som er på kurs og skal til samme hotell.

Jeg er opptatt av talen min…
Jeg finner ikke de foreldrene som er på kurs for å lære tegnspråk. Mens jeg leter etter dem, treffer jeg alltid vennlige Eli N., som sier at jeg isteden kan følge en gruppe russere. Slik blir det. De er hørende, fra døveskolen i Murmansk. Jeg setter meg ved siden av sjåføren og kommer greit til hotellet.
Vanligvis pleier jeg å vise mitt kort når jeg skal sjekke inn på hotell, men etter at jeg fikk CI er jeg blitt svært opptatt av å prøve om folk forstår talen min. Her går det glatt, og jeg er fornøyd.
Straks etter skal jeg til styremøte i Rødbygget. Det haster, så jeg ber resepsjonen om å bestille drosje. I drosjen sier jeg:
«Til Bispegata.» – Sjåføren sier noe. Jeg gjentar, høyere: «TIL BISPEGATA». Han sier noe igjen, og nå blir jeg virkelig frustrert, så jeg forklarer at «jeg er døv, vil du være så snill å skrive?» – Og han skriver: «Hvilket nummer?» – Han hadde altså oppfattet gatenavnet, men han ville vite gatenummeret også. «9 B», sier jeg, og det går greit.

Styremøte med TSS og stemmebruk
Til møtet i museumsstyret viser det seg at det ikke har vært mulig å få tak i tolk. Vi er tre døve og to hørende. Sissi, som leder møtet, sier at vi får prøve med stemme og tegn, og det går helt greit.
Jeg synes det er litt rart å høre stemmene. Det er første gang jeg hører stemmer på styremøte her. Dette er også en ny situasjon for meg som referent. Det forstyrrer meg når noen sier noe mens jeg skriver, for da tenker jeg at nå er det noe som jeg ikke får med meg. Så forstår jeg at når jeg blir vant til dette, blir hørselen et pluss. Jeg kan si «stopp» hvis jeg hører at det blir sagt noe uten at jeg følger med. På den måten kan jeg heretter sikre meg bedre mot at jeg går glipp av noe.
Når Sissi senere holder en takketale uten stemme, merker jeg ikke at hun har begynt, så jeg mister begynnelsen og sitter en stund og lurer på hvem hun snakker til, og om hva… «Har du mistet stemmen, Sissi?» spør jeg. «Nei, møtet er hevet», svarer Sissi. – Da er det ikke så viktig at alle forstår hva hun sier, og da er det greit at hun sier det på tegnspråk, uten stemme?

Hvorfor lærer de tegnspråk?
Ved frokosten neste morgen ser jeg forgjeves etter russerne, for jeg tenker å kjøre sammen med dem til Møller. Det er flere foreldre og mange barn i spisesalen. Jeg tenker at dette kanskje er de foreldrene som Tone snakket om, men jeg ser ikke at voksne eller barn bruker et eneste tegn, så jeg gir opp.
En stund etter er jeg klar, og jeg bestiller drosje. Mannen i resepsjonen peker og sier at «de skal også til døveskolen». Han snakker til en dame. Hun kommer og sier på nybegynner-tegnspråk at de skal til døveskolen. Det står biler utenfor, og hun sier at jeg kan følge henne. Det gjør jeg.
Det er en riktig pen dame, fra Lofoten. Hun har en datter og overtaler datteren til å sitte sammen med meg «så dere kan snakke tegnspråk», som hun sier. Jenta har høreapparat. Jeg viser henne at jeg har nesten det samme. Men jenta vil ikke bruke tegn.
Jeg spør henne hvor gammel hun er, og hun svarer med tynn barnestemme (det hører jeg): «Fire år.»
Det ser ut til at mor og datter forstår hverandre fint uten tegn, så jeg lurer på hvorfor de er kommet for å lære tegnspråk uten stemme. (Jeg stiller forsiktig spørsmål om dette senere på dagen, men forstår at dette ikke er tema på Møller.)
Moren spør meg om hvor lenge jeg har hatt CI, hvor mye jeg kan høre med det, og om jeg er født døv.
Familien er, sammen med flere andre familier, på Møller for å lære tegnspråk

Det blir færre og færre elever
Vi får en meget effektiv produksjonsdag på læremiddelavdelingen, der Tone og Gøsta styrer opptak av døvehistoriske emner. Samarbeidet fungerer knirkefritt.
Ved lunsjen kommer Synnøve U. til bordet «vårt». Hun har fått litt hjelp av meg til en oppgave hun arbeider med, og hun har funnet en del nytt stoff som har stor interesse for meg. Hun har også funnet fram til noen etterkommere av kjente døve, og hun ønsker å bli medlem i Norsk Døvehistorisk Selskap.
Synnøve var rektor på Møller da byggearbeidet pågikk, så vi kan si at hun fullførte Trygve Skjølbergs verk. Hun er vel også den eneste rektor i døvehistorien som har fungert med tannregulering. (Jeg synes hun var pen før den reguleringen også. Det var neppe mye å rette på.)
Neste oppgave for Synnøve er å organisere en ny klasseinndeling på Møller. Ikke minst pga CI blir det nå så få elever at klassene blir for små. «Vi må antakelig slå sammen noen klassetrinn», sier hun. Det blir kanskje slik at grunnskolen får bare tre klasser.
Her oppdager jeg endelig hvem Finn E. er. Jeg kjenner jo hans lærer på skolen i Kristiansund, hvor Finn gikk integrert. Gjennom henne fulgte jeg med i hvordan det gikk med ham på skolen. Det er artig å prate med ham når jeg kjenner hans bakgrunn. – Finn kan godt tenke seg CI-operasjon, men han venter på mer avansert teknikk, og det er han visst ikke alene om.

Jeg får irettesettelse…
Straks jeg hadde sendt forrige kapittel, fikk jeg brev fra Eva-Signe, som har irritert seg over noe jeg skrev. Jeg bør ikke oppfordre studenter på audiopedagog-linjen (hvor hun har et betydelig ansvar) til heller å utdanne seg til logopeder. Logopedene lærer ikke noe om døves situasjon, og taleopplæring av døve er så spesiell at det krever spesiell utdanning. Det er derfor audiopedagogene som har de beste forutsetninger for å undervise døve i tale, ikke logopedene. Dette må jeg opplyse leserne om (ellers får vel ikke Eva-Signe en god jul).
Hun opplyser også at studentene på audiopedagog-linjen nå blir utdannet (nesten som i gamle dager?) til å lære hørselshemmede barn både tale- og skriftspråket. De lærer også hvordan de kan gi talekorreksjon til tunghørte og til døvblitte som har fått redusert sine tidligere taleferdigheter. – En tid har riktignok dette vært tatt bort fra pensum i audiopedagog-utdanningen, men nå er det altså kommet tilbake. Det vil også komme tilbud om etterutdanning (kurs) for de som ikke har fått dette i utdanningstiden, opplyser Eva-Signe. Dette er nytt for meg. Jeg har i flere år hørt at våre skoler nesten ikke har igjen en eneste audiopedagog kvalifisert til å gi elevene taleopplæring. Er situasjonen bedre enn jeg trodde, så ber jeg gjerne om unnskyldning.

Må vi enten subbe eller trampe?
Jeg sier en dag til en datter: «Etter at jeg fikk CI, får jeg ikke til å gå slik som jeg ønsker. Slik jeg hører meg selv gå, så enten subber jeg med føttene (og det er det bare gamle, sløve folk som gjør), eller så tramper jeg -«klakk-klakk-klakk» – så det høres lang vei. Jeg finner ikke en mellomting.»
Min datter har ikke noe råd til meg. Hun bare smiler og trekker på skuldrene, som om dette skal være normalt.
Jeg husker en gang døvepsykiateren Terje Basilier kommenterte døves måte å gå på. Han hadde studert dette og funnet ut at de fleste døve subber med føttene. Han mente dette skyldtes døvheten. Døve kan ikke høre sine fottrinn, og som kompensasjon for dette subber vi med føttene, egentlig for å dekke behovet for bakkekontakt!
Ja, glupe folk kan finne ut om årsaker og virkninger.

Vi står like foran julehøytiden, og Rune Anda (intervju med meg i Døves Tidsskrifts julenummer) er som mange andre opptatt av om jeg for første gang på mange, mange år skal få oppleve å høre julesangene igjen. Jeg har til og med fått en julehilsen fra USA hvor jeg blir ønsket lykke til med å få høre Christmas Carols (som de kaller julesangene på engelsk), og Reidun i Trondheim fant et julekort som skulle passe til situasjonen. Det er rørende, men sang er vanskelig for meg å oppfatte, så jeg tror det er andre lyder jeg vil glede meg mer over, som f.eks. den lyden jeg hørte i dag morges da jeg hentet avisen: Det knaste så nydelig under skosålene mine! Etter mildvær i går, var det 5 kuldegrader i morges, så det var en blanding av sprø snø og is. Som døv har jeg kunnet FØLE knasing når jeg har gått på snøføre i kaldt vær, men også å kunne HØRE lyden er en annen opplevelse. Det er en forskjell som kan sammenlignes
med å se svart/hvitt kontra farge-TV. Jeg fikk lyst til å gå lenge rundt bare for å høre denne nyoppdagede lyden. For hørende er naturligvis dette «ingenting». De er blitt bortskjemt og sløvet av for mange andre og «viktigere» lydopplevelser. For meg – med CI – er det en herlig gjenopplevelse av lyd fra min barndoms jul.

Treffer de ingen som meg?
Jeg må få gå litt tilbake til den moren fra Lofoten som jeg traff såvidt i Trondheim. Hun spurte om hvor lenge jeg hadde brukt CI, og om jeg var født døv. Jeg snakket til henne slik jeg vanligvis snakker til hørende som kan litt tegn, altså på norsk, med stemmen og med tegnstøtte.
Jeg har senere tenkt over hennes reaksjon. Hun var tydeligvis mest opptatt av min tale. Hun hadde antakelig aldri truffet en voksen døv som snakker slik som meg. Når jeg tenker etter, så har jeg egentlig i de siste årene hatt følelsen av at noen bevisst jobber for å unngå at foreldre til døve barn treffer slike som meg. Jeg er vel ikke «den rette voksen-modell» etter skolenes læreplan i dag.

Bok om mitt CI-liv?
Tilbake i Bergen deltar min kone og jeg for første gang i selskap arrangert av «Lutefiskens (døve) Venner». Der blir mitt CI samtaleemne nesten hele kvelden. Astrid S. mener i fullt alvor at jeg bør følge opp mine kapitler på Internett med å utgi bok! – Nei, det har jeg ingen planer om. Hun er forresten veldig optimistisk mht hvordan jeg vil komme til å utvikle min CI-hørsel. Hun er sikker (!) på at jeg med tiden vil oppfatte ord, ikke bare stemmer, så min CI-hørsel vil gjøre det lettere å oppfatte folks tale.
Edvard har fått tilbud om CI-operasjon, og han lurer på om han vil kunne høre bedre med CI enn med høreapparatet han nå bruker. Først må han gjennom prøvestimulering. Han har ikke bestemt seg. Klement snakker til meg med stemmen (uten tegn), og han lurer på om jeg forstår ham. Jeg svarer: «Jeg forstår deg ikke, du har vel fått dårlig stemme etter så lang tid i tegnspråkmiljøet på Ål…» Men dette er bare spøk. Jeg kan jo ikke høre forskjell på stemmer.
«Liker du musikken?» spør Gunn K. når jeg sitter og nyter lutefisken. – «Er det musikk her?» – spør jeg, for jeg har ikke merket noe. Derimot hører jeg stadig noen som ler høyt, spesielt ved ex-redaktør Ingeborgs bord. Men så hører jeg plutselig musikk, ganske sterkt. Det viser seg å være fra diskoteket i lokalet under oss. Kanskje det er slik ungdomsmusikk som passer best for mitt CI-øre? På veien ut til bilen blir jeg plutselig døv igjen. For annen gang har CI-apparatet mitt hoppet over og klamret seg til stangen på paraplyen min…

Studenten var døv, så…
På siste trening hos Magda før jul, er det igjen en audiopedagog-student som observatør. Nå skal jeg ikke gjøre samme tabbe som sist og anbefale henne å bli logoped.
Men jeg får meg en overraskelse. Studenten, Elin, er døv, og hun begynner med å presentere seg: «Ila (pek: jeg), Sandaker (pek: jeg).» – Jeg stopper henne og spør: «Kan du ikke bruke TSS?» – «Jo.» Hun skifter såkalt «kode» og bruker norsk med tegnstøtte.
Det må jo være det naturlige for en døv student som har gått på Ila. Men det er altså ikke tale om å oppfordre henne til å utdanne seg til logoped. Det er et studium som krever normal hørsel.

Ønsket han å bli døv?
Det er styremøte i Designtrykkeriet AS. Før møtet er Einar K.(hørende) nysgjerrig og ber meg forklare hva CI er. Jeg forklarer litt, og så sier jeg: «En av de store forandringer CI har ført til for meg, er at min kone og jeg nå snakker sammen med stemme og tegn, og at vi på den måten forstår hverandre bedre enn før. Det blir ikke så mange misforståelser mellom oss.» Einar: «Jeg kunne godt tenke meg å få et apparat som kan føre til at min kone og jeg forstår hverandre bedre. Men i enkelte situasjoner tror jeg nok det kan være en fordel å være døv.»
Jeg: «Ja, og det er lett å oppfylle dine ønsker. Først tar du en operasjon for å bli døv. Når du er blitt døv, tar du en CI-operasjon, og da oppnår du nok at du og din kone forstår hverandre bedre. Og når du vil være døv, så tar du av CI-apparatet. Så enkelt er det!»
Ragna (fra NDF): «Du skulle vært med på CI-konferansen som ble holdt i Oslo nylig. Hvorfor var du ikke med?» – Jeg: «Jeg visste ikke om den. Det var vel noen som ikke ønsket at jeg skulle være med, fordi jeg er positiv til CI.»
Eivind: «Jeg husker at tidligere generalsekretær i NDF uttalte at det er bedre å være døv enn tunghørt. Du synes visst ikke det?» Jeg: «Nei, han var vel forpliktet til å si det, for det var NDFs politikk den gangen, og er det delvis fremdeles. Jeg ser jo masse fordeler ved den lille hørselen jeg har fått.»
Denne dagen har jeg også for første gang en meningsfylt direkte samtale med Ragna. Det er opplagt et resultat av CI-hørselen min.

Avhengig av CI-hørselen min!
En kveld jeg er på kontoret ringer det flere ganger på telefonen, men lysene blinker ikke. Det må være telefonene på nabokontorene, tenker jeg. Der er det ikke folk denne kvelden.
Når jeg kommer hjem, klager min kone over at hun flere ganger har ringt til meg uten å få svar. Hun lurer på om jeg har vært et annet sted? – Jeg forsikrer at jeg har vært på kontoret hele tiden, men dette virker litt skummelt.
Neste morgen forstår jeg at det er blinklysene hos meg som ikke virker, så jeg er blitt helt avhengig av hørselen. (Når dette skrives, har det gått to uker, og blinklysene er ennå ikke ordnet. Jeg er altså stadig avhengig av CI-hørselen min for at noen skal få tak i meg på telefonen.)
En kveld er jeg på besøk hos min sønn. Hans sønn har elektrisk gitar, og jeg blir med inn på rommet hans for å få en skikkelig musikkopplevelse. Magnus gleder seg visst til at jeg skal få høre på ham. Men akkurat i det øyeblikket er batteriene i CI-apparatet utladet, og jeg er stokk døv når han skal begynne. Jeg har ikke med reservebatterier, og der står vi…..

Jeg går på julekonsert!                                                                                                                                    Min tunghørte kone pleier hvert år å gå på julekonsert, sikkert spesielt fordi vår datter Anne-Kristin synger i det populære «Sola Fide»-koret. Min kone har kjøpt billett, uten å spørre om jeg vil være med. Jeg blir litt sur. Jeg vil være med denne gangen, og jeg skaffer meg billett.
Skjold kirke blir stappfull. Det er bare sang i nær to timer, inkludert ekstranumre. Jeg hører ikke så mye, men nok til at jeg har glede av det. Og så er det så fint å være her sammen med familien. I tillegg til at vår datter synger, er hennes mann og baby til stede, pluss to av våre barn og svigerbarn og en nær venn av familien. Det gir meg en veldig god følelse å være med på dette. Samhørigheten i familien er blitt klart bedre med mitt CI. Uten CI ville jeg ha sittet hjemme eller på kontoret.

 

Jeg kom til å tenke på noe som hendte for ca. 15 år siden. Jeg hadde avtalt å besøke en tremenning i Oslo, en dame på vel 80 år, som jeg aldri hadde sett før. Min datter Hilde-Gunn ble med som tolk. Jeg visste at damen, Lydia, barnløs og enke, var meget from, mangeårig medlem av Oslo 1. baptistmenighet.
Vi ble bedt til bords, og Lydia holdt «verdens lengste» bordbønn, med lukkede øyne. Det gikk også fort, så jeg gjorde tegn til min datter at hun kunne la være å tolke.
Vi hadde en meget hyggelig ettermiddag sammen, og da vi tok avskjed, sa Lydia til meg: «Gud velsigne deg og gi deg hørselen tilbake». Til min datter sa hun: «Gud velsigne deg og gi deg mange barn.» – Hilde-Gunn og jeg smålo inni oss. Jeg hadde jo for lenge siden oppgitt enhver tanke på å få noe hørsel tilbake, og Hilde-Gunn var fast bestemt på aldri å sette barn til verden.
Lydia er nå død for lenge siden, men i fjor høst fikk Hilde-Gunn en sønn, og bare en måned etter fikk jeg tilbake litt hørsel! – Er det ikke underlig?

En framtidig CI-gutt, hvis…
En dag jeg skal gå fra kontoret, treffer jeg en liten døv gutt i trappen. Det er Steffen, en veldig trivelig gutt, 9-10 år gammel. Han og jeg har hatt noen dypsindige samtaler før, så vi er kamerater. Jeg har hastverk, så jeg tenker bare å si «hei», men gutten stopper meg: «Jeg har sett i bladet at du har fått CI», sier han. (Han følger altså med i Døves Tidsskrift!)
«Ja», sier jeg og tar av meg CI-capen, som jeg har hatt på meg mot regnet, så han får se apparatet bak øret mitt. – «Hører du bra med det?» spør han, og jeg forteller litt om hva jeg hører. Sist sier jeg at jeg hører stemmer, men jeg kan ikke oppfatte ordene, så jeg må lese på munnen, og med tegn som støtte går det bra. – «Hva med deg?» spør jeg, og han svarer: «Jeg har lenge hatt høreapparat på begge ørene, men jeg hørte mindre og mindre på det ene øret, så nå har jeg sluttet å bruke apparatet på det øret. Kanskje jeg siden må få CI, som deg.»
Å, den gutten! Det ser ut som om han alltid går i alvorlige tanker, men samtidig med et lite smil i øyekroken. Slike barn får meg til å ønske så sterkt for deres framtid!

Jeg blir mer hensynsfull med CI
På besøk hos min andre sønn – på Ås – i julen, er det spesielt en veggklokke som vekker min oppmerksomhet. Den slår hver halvtime, og lyden er så spesiell at jeg «våkner opp» og ser på klokka hver halvtime, inntil jeg begynner å bli vant til det.
Familien ligger lenge om morgenen fridagene i julen. Det passer ikke for meg, så jeg er den første som står opp. Jeg går inn i stuen og slår på TV’en for å se nyhetene på tekst-TV. Da hører jeg at det er sterk lyd, så jeg skynder meg å slå av lyden, slik at jeg ikke vekker de andre. Med CI-hørselen kan jeg være mer hensynsfull. Før ville jeg ikke engang tenkt på at det var lyd som kunne forstyrre noen.
Tannpuss med og uten CI bak øret er to forskjellige ting. Jeg lar vannet renne under tannpussen. Når jeg så skrur av vannet, får jeg liksom dotter i øret og føler meg døv en stund. Kan lyden av vann være så sterk? Uten CI ser det rennende vannet lydløst ut. (Når jeg senere spør Magda, bekrefter hun at lyden av rennende vann er sterk.)

Festlig kokelyd
Jeg sitter en dag og leser «våre» sider på tekst-TV, og irriterer meg litt over «politisk slagside» på side 771. Den som redigerer den siden, er en flink fyr, men han har nok fått beskjed om å følge en bestemt «politisk linje». Jeg kan ikke se at han er nøytral f.eks. i forhold til CI. Denne side 771 er den eneste daglige påvirknings-kanalen vi har, og valget av nyhetene både reduserer våre interesser til det redaksjonen er opptatt av, og påvirker oss i «ønsket» retning. Det er fa´li, det. Det er fare for at landets døve blir svært ensrettet gjennom side 771.
Mens jeg sitter og ergrer meg, hører jeg plutselig en merkelig, ny lyd. Jeg må ut på jakt etter hvor den kommer fra, og jakten ender på kjøkkenet. Min kone koker blomkål, og denne lyden er altså så sterk at den vekket min oppmerksomhet ca. 8 meter borte! En virkelig morsom lyd!

«Kan døve spøke og le?»
Ved julefest på Konows senter prater jeg litt med styrelederen, Ragnar, som jeg har kjent siden hans datter Runa (døv) var 1 år gammel. Vi prater om CI, om døveskolene m. m. Mye har forandret seg siden første gang jeg var hjemme hos Ragnars familie.
Noe jeg husker spesielt fra den tiden, var en i familien som ble svært overrasket over møtet med meg. Hun hadde trodd at døvhet var så trist at døve mennesker verken kunne spøke eller le. Og så kom jeg og spøkte og lo som «et normalt menneske»! Plutselig så hun mye lysere på Runas framtid.
Ja, Runa er allerede blitt voksen nå – en stilig ung dame…

«Du må redde døveskolene!»
«Du må arbeide for å redde døveskolene!» er Ragnars klare beskjed til meg denne dagen. Jeg svarer at det skal jeg gjerne gjøre, men da må kompetansesentrene droppe L97, den læreplanen som har ført til at lærerne ser bort fra at nesten alle elevene er tunghørte og kan/bør undervises som tunghørte. På CI-konferansen i Oslo sist høst var det en foreldre-representant som sa det slik: «Vi ber om at dere viser respekt for våre barns hørsel!»
En frustrert audiopedagog skrev nylig til meg: «Slik situasjonen er nå, kan det jo være greit om kompetansesentrene rett og slett dør ut av seg selv.»
Ragnar mener at det fortsatt vil være behov for et «døveskole-miljø». Det mener også jeg. Men det haster svært med å legge om systemet, hvis skolene skal kunne reddes. Barnas hørsel må utnyttes. Barna må bli talende!
Jeg var en av dem som sto i spissen for den store NDF-aksjonen «La døveskolen leve!» Men det var før vi fikk CI. Nå må vi få en undervisningsplan som er tilpasset den nye tiden. Ellers kan ikke døveskolene reddes.

Det er tydeligvis mange som prøver å gi inntrykk av at CI er nesten verdiløst. Det koster så mye, og utbyttet er så lite i forhold til kostnadene, mener de. Jeg synes det er trist at folk er så tydelig på jakt etter negative ting som de kan gripe fatt i og blåse opp, mens alt det positive blir dysset ned. Hva kan en 5-åring vite?
En døv mann forteller dramatisk om en mor som prøver å presse (sier han) sin 5 år gamle datter til å ta CI-operasjon. Datteren VIL IKKE, og mannen synes tydeligvis at moren er en overgriper. Han liker å fortelle denne historien. Han forstår ikke at ei jente på 5 år ikke har mulighet til å vurdere situasjonen. Hun er vel kommet inn i et miljø som fungerer på tegnspråk, og hun forstår ikke at det kan gjøre livet lettere for henne i framtiden om hun får hørsel som kan få henne til å fungere bedre i samfunnet. Og så er problemet at en operasjon ikke kan vente til hun blir stor og oppdager at samfunnet er større enn barnehagen og familien, og at storsamfunnet ikke fungerer på tegnspråk. Da er det for sent!

Hvor mange CI-barn?
Vestlandet kompetansesenter har opprettet noe nytt, et brukerråd, hvor jeg er valgt inn. Dette rådet har bedt om å få orientering om situasjonen for CI-barna i kompetansesenterets ansvarsområde. På første møte i 2002 blir det gitt en redegjørelse, både av en i førskolen og av en i grunnskolen (Hunstad). Det virker som om man nå har begynt å bruke større ressurser på CI-barna, men det tar tid.
Jeg nevner at studenter fra Oslo bare hadde sett ett eneste barn med CI på Hunstad. Er det så få? – Vi får så opplyst at det per årsskiftet var registrert 16 CI-barn i Rogaland, 12 i Hordaland og 6 i Sogn og Fjordane. Så vet vi det. – Disse barnas foreldre har sitt eget foreldrelag, Cochleaklubben, som har en representant i brukerrådet, Eva B. Hun behersker TSS fint. Da jeg etter møtet prater litt med henne og nevner kritikken mot foreldre som velger CI, sier hun: «Hvem kan si nei til en slik gave?» – For henne er det klart at CI må betraktes som en verdifull gave for døve barn, og hun har allerede flere års erfaring å bygge på.

Snakker jeg forståelig?
Jeg drar på ny tur til Trondheim. Også denne gangen er det meldt om liten storm på kysten, så jeg frykter at det kan bli samme problemer som forrige gang. Fremdeles er det ingen instrumenter som reagerer på mitt CI i kontrollen på Flesland. Flyet er i rute. Det blir urolig når vi nærmer oss Trondheim, og jeg hører det snakkes i høyttaleren. Men passasjerene ser avslappet ut, så jeg velger å være passiv. Vi lander på Værnes, og jeg tar flybussen til byen. Halvveis får jeg «dotter» i ørene og blir døv.
Jeg må skifte batteriene i CI-apparatet, men det får vente.
Jeg er fremdeles døv når jeg skal ta taxi i byen. Denne gangen er sjåføren en høflig dame, som kommer ut. Jeg sier straks, som forrige gang: «Til døveskolen i Heimdal.» Hun spør: «Møller kompetansesenter?» – «Ja.» – Denne lille «samtalen» fungerte jo strålende, men jeg lurer på om navnet «Møller kompetansesenter» nå er mer kjent blant folk i Trondheim enn «døveskolen». Eller var det sjåføren som ville imponere meg med sine kunnskaper?
Når jeg kommer inn til Tone på Møller, sier jeg: «Unnskyld, jeg er døv. Jeg må skifte batterier først!» – Tone er vel omtrent like døv som meg, men jeg har lagt merke til at hun pleier å snakke til meg med stemmen, så jeg vil «nyte» mest mulig av damen både gjennom syn og hørsel.                                            Jeg jobber sammen med Tone og Gøsta med opptak av norsk døveskoles historie, og når arbeidstiden er slutt, blir jeg med en gruppe foreldre til hotellet. Kort etter bestiller jeg taxi, og jeg sier: «Til Bispegata 9 B». Da sjåføren nøler, gjentar jeg: «9 B», og han kjører. Det er i rush-tiden, og trafikken går litt tregt. Over Elgeseter bro, og så stopp for rødt lys når vi er på høyde med Waisenhuset, som jeg er så glad i. Da hører jeg at sjåføren sier noe og peker mot høyre. – «Nei», sier jeg, og for sent skjønner jeg at jeg burde svart ja. Bispegata ligger jo rett over på andre siden av gaten, så jeg kunne spart en lang omvei og ca. 20 kroner hvis jeg hadde gått av ved Waisenhuset. Typisk for døve!

Med god vilje, så…
Møtet i Rødbygget blir ikke som ventet. Det er bestilt tolker, men ingen tolk kommer, og forfall er heller ikke meldt. Dårlig!
Denne gangen er ex-generalsekr. Ragna i NDF med, og spesielt hun trenger tolk. Men vi blir nødt til å klare oss uten. Vi er to hørende, to tunghørte og to døve. – Vi klarer oss bra, for vi legger godviljen til. Møtet går litt tregt, men likevel fint. Jeg har litt problemer når jeg refererer, fordi det er noen som snakker mens jeg skriver, så det surrer i CI-øret mitt når jeg skal notere våre vedtak. Konsentrasjonen blir vanskelig. Jeg må lide litt for den hørselen jeg har fått!
På vei til taxi-holdeplassen går jeg og grubler over hvordan jeg skal uttale Quality Hotell. Hvorfor har vi så mange vanskelige utenlandske navn og ord, som gjør det ekstra vanskelig for døve? Quality, Quality… jeg kommer til å tenke på Quisling.
Vi lærte på døveskolen under krigen at det skulle uttales «kvisling». – Jeg sier til sjåføren: «Til hotell kvaliti i Heimdal», og han kjører straks, så kanskje jeg uttalte det riktig?

Har departementet sviktet?
Neste dag jobber vi på døveskolen igjen med opptak av døveorganisasjonens historie, og i tillegg om døves kamp for å få førerkort for bil/motorsykkel, og om terminologien gjennom tidene. Ved lunsjen i kantinen blir det mye samtale på kryss og tvers over bordet. Også CI og tilpasset undervisning for CI-barn blir et samtaleemne. Det blir hevdet at da L97 ble utarbeidet, var det en forutsening at det
skulle være en læreplan for døve og en parallell læreplan tilpasset tunghørte (som også kunne passe for CI-barn). Men det ble bare med læreplanen for døve, og dermed er alle barn blitt behandlet som døve – uansett hørsel, blir det påstått. Departementet har sviktet, og dette er hovedproblemet nå. Vi har ingen læreplan for alle de barna som burde bli undervist som tunghørte, og det vil si omtrent alle barn som i dag skulle være aktuelle til å begynne i døveskolene.

Ville hilse på…
Ved dagens slutt, får jeg middag på skolen. Jeg sitter alene med desserten. Ved utgangen står en gruppe hørende og venter på taxi. De ser litt mot meg, og så kommer en mann mot meg og rekker ut hånden. Jeg oppfatter at han mumler «Sander», og jeg sier «ja». Han trykker hånden min og mumler videre ganske fort. Jeg oppfatter: «…hjemmeside….. interessant…. ville gjerne hilse på deg». – Jeg får hans kort. Det er Arne B., rådgiver ved sekretariatet for Statlig spesialpedagogisk støttesystem. Hyggelig!
Når jeg selv skal dra, treffer jeg tidligere rektor Synnøve U. på vei ut. «Jeg har lest intervjuet med deg i Døves Tidsskrift. Du har sikkert fått mange reaksjoner», sier hun, og jeg svarer, som sant er: «Ja, men merkelig nok bare positive reaksjoner.»

Er jeg modig?
Det er fullt i døveforeningen i Trondheim når leder Siv ønsker meg velkommen. Jeg holder foredrag med tittelen «Hjelp, jeg har fått CI!», og det er ikke vanskelig å få kontakt med forsamlingen. Mange kommer med spørsmål etter foredraget, også noen helt nye spørsmål, som f.eks. om hvor lang tid det tar før implantatet må skiftes ut. (Det trengs ikke utskifting.) Noen er redde for at tegnspråket skal dø ut og døvemiljøet forsvinne hvis alle blir «tunghørte». Jeg sier at DET kan skje hvis døveorganisasjonen kjemper imot og ikke viser evne til å tilpasse seg den nye situasjonen. Noen synes CI er for dyrt for samfunnet, og at pengene kan brukes til noe viktigere. Jeg svarer at vi kanskje kan si det samme om høreapparatene, men det er jo mange som har stor nytte og glede av dem. Noen synes nok også at det er bortkastet å operere gamle folk som f.eks. har kreft, sier jeg. Men er det ikke fint når noen kan få hjelp til bedre livskvalitet, uansett hva det koster? – Jeg blir bedt om et ærlig svar på om jeg virkelig har noe utbytte av mitt CI, og det er et veldig lett spørsmål å svare på. Jeg er jo veldig fornøyd med det jeg har fått.                                                                                                                                                                              Siv har hørt om ei jente i Sverige (14 år gammel?) som nekter å bruke sitt CI i protest mot sine foreldre, som bestemte at hun skulle opereres. – Men den jenta er helt sikkert ikke den eneste. Det regnes med at minst 10 % av de CI-opererte ikke bruker sitt apparat. Hovedgrunnen er at de lever i et miljø hvor nærmest alt fungerer på tegnspråk, og da føler de ikke noe behov for å bruke apparatet. Men det er også masse høreapparater som ligger i skuffer og skap hjemme hos folk.
Siv avslutter med å betegne meg som MODIG fordi jeg TØR holde foredrag hvor jeg framstår som positiv til CI og «snakke rett fra levra», som hun sier. – Selv synes jeg ikke det krever mot å holde foredrag i en døveforening, uansett emne. Jeg håper jeg aldri får oppleve at det blir så lavt under taket i døvemiljøet at det blir farlig å komme der og si sin mening. Men noen merker kanskje at det er farlig. På Ål traff jeg for et par år siden en døv dame med et døvt barn, og hun sa: «Jeg følger med i hva du skriver i Døves Tidsskrift. Du må være Norges modigste mann.» Jeg følte meg smigret.

Jeg har den siste tiden fått sterkt inntrykk av at foreldre til CI-barn begynner å komme skikkelig «på banen», og at mine personlige erfaringer betyr en god del for dem. Småbarn kan jo ikke så godt forklare hvordan de opplever verden med og uten CI, så mine bidrag bidrar til bedre forståelse. De som har lest min historie så langt, må vel ha blitt overbevist om at det er noe uansvarlig sprøyt å si at det er bedre å være døv enn tunghørt.
Noe av det mest spennende er vel at jeg er blitt kontaktet av lederen i det svenske Riksförbundet för barn med Cochlea Implantat. Det forbundet følger veldig godt med i utviklingen i mange land, så derfra kan jeg nå få informasjon som det er vanskelig å få tak i her i landet.

Heldigvis ikke fornærmet
Det er lett å fornærme folk. Jeg gikk en tid og var engstelig for at en hørselshemmet student, observatør en dag jeg var til høretrening hos Magda, kunne være lei seg for det jeg hadde skrevet om mitt møte med henne. Derfor ble jeg svært lettet da det en dag kom brev fra Elin, som altså har gått grunnskolen på Ila. Hun opplyser at TSS (norsk med tegnstøtte) har vært «en del av hennes liv» siden hun var 3 år gammel. Jeg ser at hun skriver helt feilfritt norsk, så hennes historie styrker min tro på at TSS bør være hørselshemmedes førstespråk og undervisningsspråk. Men Elin tror det er vanskelig å bruke TSS i undervisningen – f.eks. for CI-barn – på våre døveskoler. På Skådalen er det ikke engang vegger mellom klassene, bare hyller, så de kan ikke bruke stemme i skoletimene. – Vel, dette må man vel kunne rette på…
Jeg er svært glad for at den unge studenten har gitt meg innblikk i sin historie, og også har villet dele noen tanker med meg. Så håper jeg også hun finner seg en lærerjobb hun kan trives i når hun er ferdig utdannet audiopedagog.

Er jeg CI-hørende?
Jeg synes fremdeles det er uvant å høre at folk banker på døren min her på kontoret. Når de så åpner, har vi straks øyekontakt, og de fleste DØVE sier da til meg: «Du er hørende, du er ikke døv!» Det morer meg.
Jeg har nevnt før spørsmålet om hva en person med CI skal kalles. Nå ser jeg at man i Sverige har begynt å si: «CI-hørende», og jeg tror dette vil bli det vanlige. Altså: En som hører ved hjelp av CI, er CI-hørende. Det forteller ikke noe om kvaliteten av hørselen. Vi kan vel også si HA-hørende om de som hører ved hjelp av høreapparat. Og så er det de tunghørte som ikke bruker apparat. (De har det kanskje hjemme.) De får vi vel kalle bare tunghørte. Da er det ikke mange døve igjen, og de må vi kanskje
i framtiden kalle «frivillig døve»?
Det er stadige overraskelser her. Pensjonisten Johannes S., som har gått på døveskolen i Trondheim, har døv kone og ikke høreapparat, banker på døren, kommer inn («Hei, du er hørende!») og jeg hører at han snakker til meg med stemmen. – «Hvorfor bruker du stemmen?» spør jeg. – «Jeg bruker ALLTID stemmen, uansett hvem jeg snakker med», svarer han. Dette hadde jeg aldri oppdaget om jeg ikke hadde fått CI. Både Johannes og hans kone bruker TSS til daglig, selv om begge har gått på døveskole, riktignok «i gamle dager». Men at de også bruker stemmen samtidig, hadde jeg aldri fått vite uten mitt CI.

Mitt CI «reddet» ham!
En kveld er det brannøvelse i døvesenteret. Det vil si: Det er besluttet at brannalarmen skal testes. Jeg har fått varsel om øvelsen, men har glemt det mens jeg sitter konsentrert ved min PC. – Da går alarmen, så jeg nesten skvetter. Straks etter begynner også lampen å blinke. Det hele fungerer perfekt. – Men når jeg skynder meg (litt langsomt) ut av kontoret, ser jeg at en mann sitter og arbeider på det vesle kontoret rett overfor meg. Han har ikke merket noe. Han er døv! Jeg slår ham lett på skulderen og sier:
«Ser du ikke at det blinker, det er brannalarm?» (Lampen blinket bak ham, men han har altså ikke øyne i nakken.)
Han blir med ut, og jeg sier: «Nå reddet jeg livet ditt takket være CI!» Det vesle rommet har ikke egen brann-lampe, men Arvid satt med døren åpen, og hvis han ikke hadde sittet med ryggen mot døren, ville han nok sett lampen. Rommet har vært kontor for HLF, så det er ikke beregnet på døve. Derfor!
Jeg oppdaget noe annet interessant. Alarmen (lyden) kom først, blinkingen etterpå. Det betyr faktisk at hørende personer (også CI-hørende) kan få et lite forsprang hvis det blir brann. CI-hørende øker sine sjanser til medalje fra Carnegies heltefond…

Invitert til Cochleaklubben!
Så har jeg opplevd å bli invitert til årsmøte i Cochleaklubben (Foreldreforeningen for Cochlea-implanterte). Den invitasjonen ble jeg meget glad for, men årsmøtet holdes dessverre på samme tid som årsmøtet i Bergen Døvesenter, og der MÅ jeg være med.
Jeg har gjennom årene hatt nokså mange debatter i Døves Tidsskrift med foreldre, og flere ganger har jeg tilbudt meg å komme og diskutere videre i foreldreforeninger, fordi det er så tungvint å debattere i et blad. Men ingen foreldreforeninger har tatt imot mine innvitter. En psykolog prøvde å forklare dette forholdet for meg en gang: «Du skjønner… disse foreldrene har jobbet så hardt for å akseptere at barna er døve og må ha tegnspråk som morsmål, så de orker ikke engang tanken på at de kan ha tatt feil».
Men foreldrene til CI-barn er visst ikke som andre foreldre.

Svensk hopp i taket!
En eller annen – iallfall ikke jeg – sendte kopi av intervjuet med meg i DTs julenummer til det svenske CI-foreldre-forbundet, og det førte til at jeg fikk brev fra forbundslederen, Ann-Charlotte W. Gyllenram. Hun var blitt så glad for mine synspunkter at hun «holdt på å hoppe i taket». (Det er vel ikke rart at jeg fortsetter min kamp for at døve barn skal få tilnærmet samme utviklingsmuligheter som hørende.)
Det svenske forbundet har det lange navnet «Riksförbundet för Barn med Cochlea Implantat», men til daglig kalles det bare «Barnplantorna», og de utgir «Barnplanta-bladet», som trykkes i 1.500 ekspl. Ann-Charlotte har sendt meg de siste årgangene av bladet, som har masse informasjon om CI-situasjonen/-utviklingen i mange land. Ann-Charlotte selv er med på de fleste CI-konferanser omkring i verden.
Allerede for to år siden ble det oppgitt at 70 % av de barna som blir født døve i Sverige, får CI. Dette er en stor utfordring for foreldreforeningen, som er svært misfornøyd med å ha fått et statsbidrag for 2001 på bare kr 100.000. Men foreningen inviterer nå til en nordisk CI-konferanse i Göteborg 24.-25. mai med hovedemnet: «Våga vidga gränserna». Ja, vi må våge å flytte/utvide grensene!

Sterk svensk uttalelse
Barnplantorna har vist muskler. Forbundet har bl.a. gitt sitt syn på det framtidige utviklingsbehov innen spesialskolen, der det i et avsnitt heter:
«Den ensidige satsingen på tegnspråk i spesialskolene har ført til at mange av dagens spesialskole-elever går ut av skolen med meget mangelfulle kunnskaper i det svenske språket. Med dårlig beherskelse av svensk følger også vanskeligheter med å tilegne seg kunnskaper i andre fag.» – Ja, det er jo som om jeg skulle ha formulert det…

Opp med labben!
Jeg har vært til hørselsmåling hos Magda. Det kom litt overraskende på meg, og jeg ble ganske nervøs. Ville det bli et dårlig resultat?
Da Magda kommanderte: «Opp med labben!» skjønte jeg først ikke hva hun mente. Hørselsmåling har jeg aldri hatt sans for, jeg har jo vært fullstendig døv, så det har ikke vært noe å måle.
Magda er nødt til å forklare. Hun mener at jeg skal rekke opp hånden når jeg hører lyd. (De ser kanskje på mennesker som 4-bente vesener på sykehuset.) Ja, så kan vi begynne:
«Altså: Opp med labben!» sier Magda. – «Voff-voff!» sier jeg.
Jeg er spent på resultatet. Min alder tatt i betraktning, osv. Mitt resultat må jo være dårligere enn for yngre folk.
«Nei», sier Magda, «audiogrammet ditt er veldig likt de andres. Du hører best i tale-området, og like bra som de fleste andre med CI. Det gjelder bare å trene og vise tålmodighet, så kommer nok resultatene.

Som leserne sikkert har merket seg, har jeg vært meget opptatt av om min stemme/tale virkelig ville bli positivt påvirket som følge av at jeg har fått Cochlea-implantatet, slik som både dr. Lind (på Haukeland) og dr. Teig (på Rikshospitalet) hadde antydet, altså at min CI-hørsel kunne hjelpe litt til å kontrollere min tale, så det ble lettere for hørende å forstå meg. – Når vi har helt normale taleorganer, er det urimelig at de ikke skal fungere «tilnærmet normalt». Vi har et tegn som vi bruker til å beskrive døves taleferdigheter: En innadvendt klohånd som vi fører i sirkel foran strupen. Tegnet antyder at det er «bare rot» med stemmebåndene våre. Det er ikke akkurat noe pent tegn. Og mange døve er jo flinke til å snakke…
Hver gang jeg kommer til høretrening hos Magda, spør hun om det er noen den siste uken som har sagt noe om at jeg er blitt bedre til å snakke. Det hender at jeg kan svare positivt. Men stort sett er det jeg selv som må vurdere en eventuell framgang ut fra hva jeg opplever.
Jeg legger meg til nye vaner som følge av mitt CI. Når jeg tidligere handlet, gikk jeg og lette og lette etter enkelte varer. Hvis jeg ikke fant det jeg lette etter, så hadde jeg en huskelapp som jeg kunne vise en butikkansatt, som så viste vei til varen. Nå leter jeg litt, og så spør jeg – muntlig – og det går riktig greit. Mange slike småting i dagliglivet viser at jeg har forandret meg, og jeg synes det er lettere å leve.

Den fremmelige Oskar
Det er lenge siden jeg har sett den døve gutten Oskar, men en dag treffer jeg hans far, som er rask til å si at jeg snakker bedre enn før. Så forteller han hvordan det går med Oskar, som kom foran meg i operasjons-køen på RH. Oskar har brukt høreapparat siden han var liten, og han har utviklet seg til en meget selvstendig kar. Han har vært flittig gjest i døvekirken sammen med sin mor, og der har han ofte sittet og «hermet» etter prestens tegn. Så fikk han vite om CI, og han begynte å mase på sine foreldre, fordi han mente at han ville få bedre hørsel med CI enn med høreapparatet. – Dette var «på grensen», men han fikk sitt CI, og både han selv og foreldrene synes å være fornøyd med utviklingen. Nå går han i 4. klasse.
Litt senere treffer jeg Oskar og hans mor på «sykehotellet» på Rikshospitalet. Han er til kontroll på samme måte som jeg. Ved frokosten demonstrerer han igjen sin selvstendighet. Han har bestemt seg for at han skal ha vafler til frokost, og de steker han selv. Så vil han ha varm sjokolade med kremtopp. Det står ikke på menyen, men han går like godt på kjøkkenet og «bestiller». Kjøkkenjenta faller for hans sjarm. Det ser ut til at Oskar vet hvordan han skal komme seg fram i livet!

Snakker jeg som en prest?
Når jeg kommer til time igjen hos Magda og hun spør om tilbakemeldinger på min tale siste uke, nevner jeg Oskars far. «Ikke andre?» -«Nei, jeg kan ikke huske noen andre i farten.» – «Men JEG hører klart at du har forbedret deg siden forrige uke», sier Magda, «egentlig snakker du som en prest». – «Ja, jeg skulle jo egentlig blitt prest. Noen snakket om det da jeg var barn.»
Så snakker vi litt om stemmen min. Jeg hører den jo, men jeg hører den sikkert på en helt annen måte enn Magda. Jeg er ikke fornøyd med det jeg hører. Selv om hørselen min er upålitelig, så hører jeg at «slik skal det ikke være».
Magda sier at jeg har mørk stemme, og det er fint for meg at hun sier det, for slik oppfatter jeg også stemmen min.
«Du må øve og øve, og kombinere syn og hørsel, altså høre godt etter om det du ser, stemmer med det du hører», sier Magda.

CI har påvirket mitt drømme-liv!
Ved frokosten en morgen har jeg en stor nyhet å fortelle min kone. For første gang har jeg nemlig registrert at CI har påvirket en drøm! Jeg drømte at jeg var valgt som tillitsmann på en stor arbeidsplass, med bare hørende ansatte. Så kom jeg i kantinen i lunsjpausen og oppdaget at mange satt og røykte. Det var røykeforbud, og jeg ble rasende. Jeg stilte meg opp og holdt en tale, en riktig torden-tale, og etterpå kastet jeg ut de som ikke straks stumpet røyken. Noen murret: «Du kommer aldri til å bli gjenvalgt som tillitsmann!» – I denne drømmen var jeg hørende!
Såvidt jeg husker, fortsatte jeg å være hørende – i mine drømmer – omtrent i 5 år etter at jeg mistet hørselen. Senere har jeg i alle år vært døv, både i drømmene mine og i våken tilstand. Men nå var jeg altså hørende igjen i en drøm, selv om jeg fremdeles for det meste fungerer som døv. Fortsettelsen blir spennende. Hva kommer jeg til å være i mine drømmer framover?
Magda lo godt da jeg fortalte om denne drømmen, og da jeg gikk etter timens slutt, sa hun: «Lykke til videre som tillitsmann på arbeidsplassen!»

Sverige: Kraftig vekst i forbundet
Riksförbundet för Barn med Cochlea Implantat ble stiftet av 4 familier sommeren 1995. Sommeren 2001 var tallet på medlems-familier økt til 160, og det var da registrert 180 barn med CI.
Når vi også tar med alle voksne, er det rundt 500 personer i Sverige som har CI-apparat.

De tror at jeg er hørende?
En dag kommer Olav E. innom. Han har gått på døveskole, men han snakker til meg med stemmen, med tegnstøtte. Jeg svarer ham på samme måten. (Det er jo bare tull at det «ikke går an» å bruke tegn sammen med talestemme.)
Olav har brukt høreapparat i mange år, og med det hørte han så bra at han lærte å spille trekkspill. Nå har hørselen gått ned så mye at han er nesten døv, og han kan ikke spille trekkspill lenger, til sin store sorg. Derfor håper han på CI-operasjon, og han har vært til undersøkelse. Men han har en spesiell hørselsskade som legen strever med å finne ut av. Foreløpig vet ikke legen om CI kan hjelpe Olav, men Olav savner trekkspilltonene…
At også Bjørg S. kommer inn og bruker stemmen, er en stor overraskelse. Hun er mer «ekte døv» enn Olav, så jeg nesten hopper av forbauselse når hun snakker til meg med stemme og tegn. Jeg oppfatter det som om hun har normal stemme, kanskje fordi CI-apparatet mitt er snilt. Bjørg ønsker noen opplysninger, og det går greit. Men etterpå sitter jeg forundret. Jeg har kjent Bjørg i mange år, men kanskje jeg ikke har kjent henne likevel. Det var en «ny» Bjørg som var her nå!
Nestemann som kommer innom, er polakken Andrzei, som har slått seg ned for godt i Bergen. Han begynner med å spørre om jeg er glad for å ha blitt hørende, så jeg må opplyse at jeg ikke er hørende, men hører stemmer. – Han sier: «Jeg mistet hørselen 9 år gammel, men jeg har beholdt talespråket. Når jeg er hjemme i Polen, har jeg ingen problemer med å bli forstått». Men, som en slags unnskyldning for at han ikke bruker stemmen til meg, tilføyer han: «Men jeg snakker ikke så godt norsk.»
Ja, dette var døve «av den gamle skole» (den «fæle orale» døveskolen), som ikke har problemer med å bruke norsk med tegnstøtte. Det er jo ikke nødvendig å bruke stemme til meg, og jeg er ikke hørende, men jeg synes det er fint å høre at døve har stemme, og bruker den.

Advarsel: Ikke CI på fly?
En dag kommer advarsel fra Anny Ø., som har lest min CI-dagbok og er litt forskrekket over at jeg har brukt mitt CI på flyturer. Anny, som allerede har hatt CI lenge, har aldri hørt noe i høyttaler på fly, fordi hun har fått beskjed om at CI virker på samme måte som mobiltelefon, som kan virke inn på flyets instrumenter og derfor må være slått av.
Anny mistet først hørselen som skolejente, men fikk (det meste av) hørselen tilbake. Så mistet hun hørselen for annen gang, men med CI er hun blitt blid og glad igjen og nyter musikken. (Så langt er ikke jeg kommet.)
Jeg har kontaktet teknikeren Arne på Rikshospitalet om CI på fly, og det viser seg heldigvis ikke å være så farlig som Anny tror. «Vi sier til våre CI-pasienter at de må slå av CI-apparatet under take-off og landing, men det er OK å ha det på under flyturen», sier Arne. CI sender ikke ut radiosignaler slik som mobiltelefoner. CI-apparatet kan sammenlignes med elektrisk utstyr som f.eks. bærbar PC og CD-spiller, som også må være slått av når flyet skal lette og lande.
– Så vet vi det! Bring dette videre, du som leser dette!
Takk til Anny for omtenksomheten. Og nå kan Anny selv lytte til høyttaleren neste gang hun er ute og flyr.

 

Tolken – et nødvendig onde!
Jeg har vært på nytt møte i Brukerrådet ved Vestlandet kompetansesenter. Denne gangen var jeg den eneste døve. Verken Hanne fra Stavanger eller Vivian fra Bjørkåsen kom (de har vararepresentanter, som heller ikke kom).
Jeg er ikke redd for å sitte som den eneste døve i en stor forsamling av hørende, men jeg synes det er sløseri å bruke to tolker for bare min skyld, særlig når jeg behersker norsk. Det irriterer meg å bruke tolk i denne situasjonen. Jeg stoler ikke på at hele forsamlingen vil forstå meg hvis jeg bruker stemmen, så når jeg tar ordet, må jeg ha stemmetolk. Selv om jeg da bruker flytende norsk med tegnstøtte, har tolkene en del problemer med å forstå meg. Det halter, og jeg vet ikke om det jeg sier når fram slik jeg formulerer det. Det halter iallfall, slik at jeg mister motivasjonen. Tenk om jeg ved hjelp av CI snart kan bli så god til å snakke at jeg kan bli uavhengig av stemmetolk i en forsamling! Tenk om jeg kan få slippe å bli oppfattet som en mann med damestemme! Tenk om det jeg sier en dag kan nå fram til folk med akkurat de ordene jeg bruker! Og tolkingen den motsatte veien – fra hørende til døv – blir bare dårligere for de døve som behersker norsk.
Hvorfor sitter tolkene og oversetter til meg? Kanskje de tror at de bruker TSS, men de legger inn tegnspråklige utblåsinger og babbel, så jeg får ikke vite hva de hørende egentlig sier. På meg virker det som om de hørende bruker dårlig norsk, og tolkene behandler meg som en innvandrer som ikke behersker norsk – jeg som behersker norsk bedre enn tolkene!

CI som «støysender»
Jeg oppdager noe nytt på dette møtet: CI-apparatet mitt fungerer egentlig som en støysender. Når jeg sitter og ser på tolkene, som ligger et stykke etter talerne, og samtidig får talernes stemme inn i øret, så gjør hørselen min det bare vanskeligere for meg, stemmene bare forstyrrer. Jeg burde slå av apparatet, men det gjør jeg ikke. Kanskje må jeg gjøre det i fortsettelsen, for jeg får problemer med å konsentrere meg.
Den eneste tilfredsstillende løsningen er naturligvis at jeg blir normalt hørende og talende, helt frigjort fra tolkene. Men hvis jeg en gang kommer så langt, så blir jeg vel ikke valgt som døves representant…
«Hvordan du enn snur og vender deg, så har du rompa bak», sier ordtaket.

Mange hørende er interessert i å få innblikk i hvordan det er å være døv. Noen stikker fingrene i ørene og tenker at «nå opplever jeg å være døv, slik er det!» Over hele verden blir det forsket på døvhet og tegnspråk. «Døves verden» er som et kjempestort puslespill med mange tusen biter, og hundrevis av mennesker med høy utdannelse bruker år av sitt liv med å forske på hver sin lille bit av puslespillet. Og det er mange biter som ennå ingen har begynt å forske på, kanskje de viktigste. Folk velger nok å forske på det som er mest populært, og lett. Men det ser ut til at forskerne stort sett har én ting felles: De vil gjerne framstille døve som mest mulig forskjellige fra hørende, og tegnspråket som mest mulig forskjellig fra landets talespråk.
Derfor er det bl.a. naturlig at folk spør f.eks.: «Hvordan drømmer døve?» – Jeg husker en døv dame som ble rasende da hun ble spurt om hun «drømte i tegnspråk».
Døvepsykiateren Terje Basilier fortalte en tid at døve drømmer i farger, mens hørende drømmer i svart/hvitt. Da var han helt ny i miljøet vårt, og etter at han selv hadde snakket med mange døve om deres drømmer, kom han til et annet resultat, nemlig at det ikke er farge-forskjell i døves kontra hørendes drømmer, men at døve er mer visuelle og derfor mer en hørende legger merke til farger. Døve hadde satt stor pris på den første versjonen og snakket om «de stakkars hørende som drømmer bare i svart/hvitt».
Jeg har jo fått mange spørsmål om hvordan CI påvirker mitt daglige liv. Ingen har visst tenkt på at CI også kan virke inn på mitt «nattlige liv», mine drømmer, selv om jeg sover uten apparatet og altså er stokk døv om natten. Men jeg fortalte allerede i forrige kapittel om en «CI-drøm»…

Nå må folk passe seg!
Etter første CI-drøm, var jeg spent på fortsettelsen. Jeg pleier å sove urolig og drømme mye, og vanligvis er jeg flink til å huske mine drømmer, så min kone har gjennom årene hørt mye rart ved frokostbordet. – Nå ble det plutselig omtrent stopp. Morgen etter morgen våknet jeg og visste at jeg hadde drømt noe, men hva? Og hvis jeg husket detaljer fra drømmene, så var det umulig å huske hvordan jeg hadde fungert, som døv, hørende, tunghørt eller CI-hørende. Min kone fikk oppleve at jeg satt taus og grublet over frokosten.
Men så fikk jeg endelig en klar CI-drøm igjen: Jeg lå på stranden og solet meg. Like ved meg lå to velkjente hørende damer fra Trondheim. Vi lå hode mot hode, slik at det var mindre enn en halv meter mellom våre hoder. Jeg hørte stemmene til de to damene. De snakket hele tiden. Plutselig spratt den ene damen opp, pekte på meg og utbrøt: «Han har fått CI, han har hørt alt vi har sagt!!!» Og de så både forskrekket og rasende på meg.
Ja, det er jo alle døves våkne drøm – en dag å bli hørende uten at folk får vite det. Gå omkring og lytte uten at folk vet at det de sier blir oppfattet av «en uvedkommende». Ja, nå må folk i min nærhet begynne å passe seg litt, for en dag vil jeg kanskje ikke bare høre at det surrer i stemmer, men også oppfatte ordene.
Du har vel hørt historien om den aldrende mannen som kom til hørselssentralen og skrøt av det gode høreapparatet han hadde fått. Det virket så effektivt at han etter kort tid hadde forandret sitt testamente to ganger.

Min slekt «følger opp!»
I min «hjem-kommune» Sør-Odal ble det for en tid siden innkalt til møte om stiftelse av hørselslag, som er det nye navnet på lokallag i Hørselshemmedes Landsforbund (HLF). Jeg så senere i avisen at det møtte fram 28, og at det ble vedtatt å opprette lag, en interesseforening for tunghørte, tinnitusrammede, meniérerammede og foreldre til hørselshemmede barn.
Det jeg ikke visste, var at mine tre søsken var blant dem som møtte opp! En søster rapporterer om «et godt planlagt møte».
Det ble orientert om HLF, som har 31.000 medlemmer og 200 lokallag, og om hjelpemiddelsentralen. Mine søsken syntes de fikk godt utbytte av møtet, selv om de altså er normalt hørende. – Kanskje de synes at jeg bør bli medlem i dette lokallaget?
Da jeg gikk på Skådalen døveskole, stiftet min mor «døveforening» i Sør-Odal. Det var ingen døve med i den foreningen.
Formålet var å skaffe penger til døveskolens hjelpefond, og i flere år gikk det penger dit. Men «døveforeningen» ble slått ut av en blindesaksforening. Folk syntes det var «mer synd på» de blinde. – På den tiden pågikk en debatt omkring i døve- og blindemiljøene om hva som var verst, å være døv eller blind, og det endte vel uavgjort, for de blinde mente det var verst å være døv, mens de døve mente det motsatte.
Jeg har også fått brev fra Eva Ø., datter til en tremenning av meg. Hun er audiograf ved hørselssentralen i Halden, og hun følger med i min CI-historie. Hun skriver bl.a.: «Det var spennende å lese om din CI-operasjon. Jeg håper det stadig blir bedre med «ord-kvaliteten». Jeg har nå fire stykker fra Halden som er blitt CI-operert, med vellykket resultat, så vær ved godt mot!»
Ja da, jeg er ved godt mot.

«Mumle-mannen» ble nesten mobbet!
Jeg var vel litt uheldig da jeg skrev om den mannen som kom og hilste på meg sist jeg var på Møller ks, for jeg skrev at han «mumlet noe» om at han fulgte med i min CI-historie og fant den interessant. – Det «arme mennesket» ble straks etter mobbet av sine kolleger. «Mumle»-historien min var så populær at den ble slått opp som plakater på kontoret!
Vel, mannen tok det ikke så tungt, og når han nå kontaktet meg var det fordi jeg ikke hadde fått med hans avslutning, nemlig:
«Stå på!» Han vil gjerne følge med i mine erfaringer, for dette er nytt for de fleste.
Moralen er likevel klar, innrømmer han: De som jobber i kompetansesenter-systemet skal ikke mumle, men snakke så tydelig at selv jeg kan forstå dem, med eller uten CI. Da er det nok ganske mange som må skjerpe seg! Og – som vanlig – krever «vi» at bare den ene parten skal skjerpe seg, så på «vår side» kan vi vel bare slappe av…

Beskyldt for å ville svike?
Fra en annen person innen kompetansentersystemet (jeg lar ham få være anonym her) som jeg hilste på for et par år siden
(han husker det iallfall) har jeg fått et svært sterkt brev, som begynner slik: «Gratulerer med hjemmeside og din ærlige holdning
til CI. Jeg er fast leser hos deg.» – Så kommenterer han noe jeg skrev i et tidligere kapittel, og han skriver: «Hvis du ikke gir ut din dagbok som bok, sviker du ditt budskap og din tro!» Han kommenterer også min stil: «Du er en rett fram og frittalende mann, det setter jeg pris på.» Og han erklærer: «Jeg liker ikke fundamentalister!»
Kraftig kost og «rett fram»-tale fra en person jeg ikke kjenner. Men jeg synes ærlig talt ikke min CI-historie ligner på en bok, og vi har ikke lenger noe Døves Forlag AS. Men jeg føler litt ydmykhet overfor denne oppfordringen.
(Ydmykhet er ellers ikke noe typisk karaktertrekk hos meg.)

«Tante Thea»
Det er naturligvis uheldig at jeg for tiden sitter så mye alene på mitt kontor, når jeg har fått CI. På den måten får jeg ikke brukt min CI-hørsel så mye, med det resultat at Magda på hørselssentralen gir meg «mild refs». Jeg lover å forbedre meg, men det løftet er det vanskelig å holde. Jeg prøver å skremme min kone litt og sier omtrent noe sånn som: «Hvis du ikke hjelper meg når jeg er hjemme, så kommer Magda og tar deg!» – Da oppfinner min kone «Tante Thea».
Eva-Signe i Oslo og min kone er enige om at jeg har problemer med bokstaven t, så nå skal jeg spesielt øve meg på å si «tante Thea», med min sterkt tunghørte kone som talepedagog. (Det var ikke dette Magda mente jeg skulle trene på, men noe er bedre enn intet…) «Tante Thea, tante Thea.» – «Nei, du må ha tungespissen opp i ganen når du uttaler t», sier min strenge kone. «Tante Thea, tante Thea…» Og når jeg kjører til og fra kontoret, så følger «tante Thea» med meg i bilen. Det går bedre etter hvert, synes min kone. Hun føler nok at hun har fått et overtak på meg. Jeg synes «tante Thea» er lettere å si enn «Nattlandsveien».
Neste gang hos Magda sier jeg: «Jeg synes spesielt det er vanskelig å uttale «Nattlandsveien», som jeg kjører hver dag.»
– «Jeg synes du sier det tydelig, jeg», sier Magda. – Jeg begynner å lure på om jeg kan stole på henne, for tungen min protesterer mot ttl midt i «Nattlandsveien».
En datter kommer på besøk fra Stavanger. Hun får høre om «tante Thea», og hun bemerker: «Jeg har aldri merket at pappa har hatt problemer med å uttale t.»
For sikkerhets skyld fortsetter jeg å anrope «tante Thea».

Ny kontroll i Oslo
Jeg blir innkalt til kontroll/justering på Rikshospitalet. Ved innsjekkingen på Gaustad Hotell på kvelden spør den søte damen i resepsjonen om hvor min ledsager er. (Jeg forstår henne ikke, altså mumler hun, så hun må skrive.) Det er bestilt dobbeltrom for meg, med ledsager. Da jeg sier at jeg ikke har noen ledsager, bare en såkalt livsledsager, skriver hun: «Var det ingen som ville være med deg?» Hva skal jeg svare? Jeg sier: «Nei, men du kan jo dele rommet med meg!» Så spør hun om jeg kan lese på munnen, men det har jeg jo allerede prøvd, uten hell. Jeg oppfatter likevel at hun skal bli med meg opp. Hun tar en nøkkel, og jeg følger etter. Der på rommet pakker hun sammen sengetøyet i den ene sengen, tar det med seg og sier «god natt». Så spennende!
Neste formiddag er det altså kontroll og justering hos teknikeren, Arne. Jeg klager over at når jeg hopper litt,så faller magneten av. Jeg får forsterket magnetskiven til CI-apparatet, og ellers driver vi med målinger/justeringer. Samtalen går greit uten skriving, selv om Arne ikke kan fem tegn og ikke har spesielt god avlesemunn.
Til neste «time» kommer Marit og Ona for tale-opptak, det tredje opptaket. Det går greit, synes jeg, men noen vurdering får jeg ikke, bortsett fra at Marit «mumler noe» om at «dette var klart bedre enn første gang». Ettersom dette er et slags mini-forskningsprosjekt, må jo mest mulig være hemmelig inntil den store dagen da resultatene offentliggjøres, om et år eller to.
Også Eva-Signe er kommet og spisser ørene mens prøven pågår. Damene kommenterer ikke denne gangen, verken Odals-dialekt eller noe «typisk for døve eller døvblitte». De har kanskje tatt skrekken etter det jeg skrev forrige gang.
Så treffer jeg Jan, en svært høy mann med CI. Han snakker forbløffende elegant med TSS. Han mistet hørselen i forbindelse med en alvorlig ulykke, som også førte til at han måtte ha ny nyre. Nå fungerer han tilsynelatende glimrende, og han bemerker dessuten at jeg «snakker godt». Han har fått opplæring på Karlsrud. Der driver de visst svært effektiv voksenopplæring.
Jeg blir også gjenkjent av en eldre døvblitt mann. Han har lest om meg i Døves Tidsskrift. Og jeg får vite om ei 12 år gammel jente som nettopp er CI-operert. Det må jeg ikke fortelle til noen. Hun ønsker selv at det skal være hemmelig, og hun er litt engstelig, for hennes bestevenninne har truet med å bryte vennskapet hvis hun blir operert. Ja, sånn er det vel i vår intolerante verden, men jeg tror likevel vennskapet vil holde.

Lettest å treffe trøndere i Oslo
Det blir en litt uheldig avslutning for meg på RH. Jeg skal prøve å oppfatte setninger fra et videoprogram. Det går helt dårlig. Jeg oppfatter nesten ingenting, og jeg oppdager at jeg har så dårlig tid at jeg må avbryte og ta taxi til flytoget. Jeg rekker akkurat det som jeg må for ikke å komme for sent til flyet.
Jeg har akkurat satt meg. En mann slår meg på skulderen. «Kjenner du meg igjen?» spør han. Det er Martin S., svogeren til de døve brødrene Smedsgård, og dette er tredje gang jeg treffer på ham i Oslo! For meg er det virkelig lettere å treffe en av de få kjenningene mine i Trøndelag enn de mange Oslo-folkene jeg kjenner, i Oslo.
Jeg forteller litt av min CI-historie. Martin kjenner en i Nord-Trøndelag som har fått CI, Anny S., og «hun er visst ganske fornøyd», mener han.
Men når jeg spør om han «som vanlig» har vært i Oslo som representant for Senterpartiet i Nord-Trøndelag, svarer han nei. Han har vært på møte i Kystdirektoratet, for nå jobber han med et havne-prosjekt. Bonden og skogeieren har altså nesten gått «til sjøs» på sine eldre dager. Han er 64 år og pensjonist. I 8 år var han ordfører i Levanger.

Enda en drøm – eller mareritt?
Jeg hadde en drøm da jeg overnattet på Gaustad Hotell. Jeg kviet meg for å fortelle den til damene på RH dagen etter, men da Marit og Eva-Signe skjønte at drømmen var «på grensen», insisterte de på at de måtte få høre den, og etterpå bestemte de også at den måtte komme med i min CI-historie, «for det går ikke an å utelukke noe når en skal fortelle sin ærlige CI-historie..».
For å være kort: Jeg drømte at jeg var til legekontroll på RH. Jeg hadde en grei samtale, uten tolk, med en for meg ukjent lege. Vi diskuterte hvor mye jeg hørte. Jeg sa at jeg hører stemmer, men ikke ord. Så sier legen: «Hvis du vil høre så godt at du forstår tale, så må du kastreres!»
«Nei, nei», utbrøt jeg forskrekket og skyndte meg ut.
På veien ut traff jeg noen som stoppet meg og spurte hvorfor jeg hadde slikt hastverk.
Jeg forklarte: «Legen vil kastrere meg for at jeg skal høre bedre!»
«Å ja, den legen er kjent for å forsøke utradisjonelle metoder», bemerket en av dem.
Dette var altså en såkalt kort-versjon av drømmen. De to damene fikk lang-versjonen, selv om jeg egentlig syntes den var så sterk at den bare kunne fortelles i lukket herreselskap. De lo seg nesten ihjel.