Jeg ser, men HVA ser jeg?

Av og til går mine tanker til den svenske professoren Göte Hanson, som jeg traff 3-4 ganger for 30-40 år siden, og som jeg hadde en del korrespondanse med. Han hadde en tid en høy stjerne hos det svenske døveforbundet, som trodde at han kunne brukes som brekkstang i forbundets politikk, men han lot seg ikke misbruke, og da han også ga uttrykk for klare meninger som mishaget tegnspråkforskerne, ble han skjøvet ut i kulden. Jeg bør vel tilføye at jeg delte hans synspunkter, hvilket med tiden førte til at det norske tegnspråkutvalget, hvor jeg var leder, ble nedlagt. Vårt system med tegn som støtte for talen (TSS, eller NMT, som det nå kalles) ble bannlyst av døveorganisasjonene i de nordiske landene. Tegnspråket skulle være et eget, selvstendig språk, som ikke kunne brukes sammen med tale! Vekk med systemet som skulle gjøre det lettere for døve og hørende å kommunisere med hverandre! Hvis noen hørende ønsket å snakke direkte med døve, så måtte de sette seg på skolebenken og lære et nytt språk – de døves – eller bruke tolk. Døv bevissthet!

Men Göte Hansen gjennomførte også en undersøkelse om hva døve/tunghørte oppfatter av det de ser på TV, og han kom med en spennende rapport: «Jeg ser, men HVA ser jeg?» Han kom fram til at «vi» ikke ser (eller iallfall ikke oppfatter) det som produsentene mener at vi skal se/oppfatte, og det gjelder nesten uansett hvordan programmene blir presentert. At det brukes tegnspråk er ingen garanti for at seerne ser og forstår.

Godt syn er ingen garanti for at vi virkelig ser det som er godt synlig foran oss, uansett om det er konsentrert på TV-skjermen eller rundt omkring oss, og uansett hvor våkne vi er. Folk klager over at jeg «ikke ser noen ting» på joggeturene mine. Jeg ser iallfall veien – og finner veien hjem igjen. Jeg kolliderer ikke med personer jeg møter på turene, og jeg er ennå ikke blitt påkjørt av biler når jeg krysser veien utenfor fotgjengerovergangene. Altså bruker jeg øynene så langt som det er nødvendig. Men noen ganger konsentrerer jeg meg om å se mer enn det mest nødvendige. Jeg har sett at det er kommet oppslag om hekkende fugler på Storetveit-markene. Vanligvis er det vipene som hekker der, og som ikke skal forstyrres, disse flotte fuglene med «en fjær i hatten». Nei, de minner meg helst om riddere med fjærbusk i hjelmen.

Og jeg har sett oppslagene med «Isen er ikke trygg» rundt Tveitevannet, men merkelig nok oppdaget jeg disse først etter at isen var gått! Det var ganske artig med disse plakatene når jeg samtidig observerte stokkendene som vugget på de krappe, små bølgetoppene. Jeg går ut fra at plakatene sto der også da det var utrygg is, men da så jeg dem ikke.

Jeg ser at stokkendene har dannet par. Det er så stor forskjell på hannene og hunnene, at dette er lett å se. Noen er stadig «single», har ikke funnet en make, et «fast følge». («Hardt å halda ut, enno ingen gut…») Det er vanskeligere å finne ut om andre av de mange fugleartene ved Tveitevannet har dannet par, der de vimser omkring og er mest opptatt av å slåss om brødsmuler som barn og eldre strør ut. Skjærene flyr med småkvister i nebbet og bygger rede i trærne. Det må de nok være to om, men det er ikke mulig å se forskjell på kjønnene.

Jeg ser og ser, men hva er det jeg IKKE ser, og som jeg kanskje BURDE se? Hvor har jeg oppbevart min venn Göte Hansons rapport? Har jeg lånt den bort? Jeg burde studere den på nytt. Det er så lenge siden, og kanskje jeg bare skumleste den den gangen. Det er så mange ting som jeg skulle ha lest nøye, tenkt over, lært av og gitt videre til andre, slik at flere kunne fått del i det. Altfor mye verdifullt materiale havner i en skuff og blir glemt.

«Sjå deg vel ikring…» var tittelen på et dikt jeg leste i et julehefte for mange år siden. Det gjorde inntrykk på meg, kanskje fordi jeg som ung trodde at jeg skule dø meget snart. Diktet slutte med:«Sjå deg vel ikring, – kanskje er det siste gong…» – For de to unge guttene som i natt omkom i en bilulykke, er det iallfall for sent.

Read More

Mellom fremmedspråklige

En morgen på vei til kontoret ringer mobilen i bukselommen min. Jeg tér meg riktig og venter til jeg er framme før jeg leser tekstmeldingen. Daglig leder på nabokontoret er syk, «så i dag må du nok lage kaffe selv», melder hun.

Jeg skriver en beskjed og setter den på kontordøren hennes: «Syk i dag, men Thorbjørn på andre siden av gangen er frisk!» (Bare hyggelig at jeg kan være til hjelp, hvis…)

Litt utpå dagen kommer det et ungt par. Mannen kjenner jeg. Det er Ali fra Iran, som er døv og har fått midlertidig opphold i Norge og har noen vaktmesteroppgaver i huset. Han har lært seg litt norsk og er flink med en blanding av norsk og internasjonalt tegnspråk. Men damen er fremmed, hun er fra Japan, også døv, turist i Norge!

De blir med inn på kontoret mitt, og Ali skal liksom presentere meg. Han sier at jeg er forfatter (!) og tunghørt (!). – Jeg synes jeg må korrigere ham litt, så jeg forklarer at jeg ble døv da jeg var 9 år. («Å, jeg trodde du ble tunghørt 12 år gammel», bemerker Ali.) – Det blir vanskeligere når de vil vite hva jeg ble døv av, men de må vel skjønne at når jeg antyder noe som «kryr» inne i hjernen, så må det være hjernehinnebetennelse. Den årsaken bør de vite navnet på på sine egne språk.

– Du er altså fra Japan. Jeg har en japansk vits i en bok, – sier jeg og blar i «vitseboken» min. – Her er det! Jeg viser en tegning funnet i det japanske døvebladet for mange år siden: En foredragsholder med et kjempestort forstørrelsesglass foran munnen, slik at munnbevegelsene blir så store at døve kan munnavlese på 20-30 meters avstand.

– Slik var det før i tiden, nei dette er bare tøys! – sier hun, og jeg forklarer at jeg vet at det er tøys.

Jeg peker på et stort bilde på veggen. Det er fra en fransk døveskole på 1800-tallet. En lærer som driver taleopplæring med en døv pike.

– Ja, slik var det før, – sier hun, og så snakker vi litt om undervisning av døve barn, og det forholdet at det snart ikke er flere barn i døveskolene.

– Det skyldes at barna blir CI-operert og så integrert i normal skole, – sier jeg.

– Nei, det skyldes at barna får høreapparat, – sier hun. Så er det emnet utdebattert.

– Er du virkelig fra Japan? Du er høyere enn vanlige folk derfra, sier jeg.

– Det er fordi jeg har vokst opp på fjellet, – svarer hun. Men så kniser hun og gjør det klart at det var en spøk.

Etter at de har gått blir jeg sittende og tenke: Er det ikke underlig at tre personer med vidt forskjellig språk og kultur, og som attpå til er døve, kan forstå hverandre og snakke sammen? En fra Norge, med norsk som morsmål, en fra Iran og en fra Japan? Internasjonalt tegnspråk? Det var ikke akkurat det heller. Den unge japanske kvinnen kunne svært lite av internasjonale tegn, men det var en rent visuell kommunikasjon, riktignok anstrengende, men det fungerte!

Read More

Et BEDRE år?

Du fikk sikkert en del ønsker for det nye året – julekort med «God jul og godt nytt år!», eller kanskje med litt mer, noen i postkassen, noen som e-mail, som du kunne printe ut, noen som tekstmeldinger på mobilen. Det er godt at noen husker på oss, at vi ikke blir glemt. Kanskje du teller julekortene hvert år for å se om det kommer like mange som før. Kanskje du ser nøye etter hva det står på kortene og brevene. Er du en gammeldags norsk-lærer som ser etter feil? – Nei, slikt gjør vi da ikke!

Jeg stusset over teksten på et julekort: «Jeg ønsker deg en god jul og et bedre nytt år!» – En alminnelig, grei hilsen, men jeg stusset likevel. Et bedre nytt år… Bedre? Jeg syntes at året 2009 var et veldig bra år for meg og min familie. Jeg synes det vil være ubeskjedent av meg å ønske at året 2010 skal bli bedre. Jeg vil være svært fornøyd om året blir like bra som det siste, ja, også om det blir nesten like bra. Når vi har passert 80 år, så må vi være realistiske og redusere våre forventninger til årene som kommer. Vi må – dessverre – være forberedt på at det går nedover. Likevel kan det bli gode år.

Et bedre år… Hadde hun som skrev kortet hørt at jeg hadde hatt et dårlig år, og derfor ønsket meg et bedre? – Nei, jeg tror ikke det. Folk flest tenker nok ikke så nøye over hva de skriver på julekortene. Det går helst «fort i svingene». Det viktige er jo at kortene blir sendt. Hyggelig å få. Hyggelig å bli husket med noen få ord i forbindelse med julehøytiden og årsskiftet.

Men jeg fikk et julekort som ga meg en god latter, og som mine barn, svigerbarn og barnebarn også har moret seg over. Det var fra selveste generalsekretæren i Signo-stiftelsen, og det var så personlig at det begynte med: «Kjære deg!» I fjerde setning sto det: «Tenk deg at du ikke hører – hvordan hadde livet ditt vært da?» – Ja, si det! Jeg har vært stokk døv siden jeg var 9 år gammel, så dette spørsmålet var veldig artig å få. Antakelig har den nye generalsekretæren trodd at jeg er hørende, en av bidragsyterne. En «arbeidsulykke»? Men sannelig var det morsomt, og jeg håper å bli kjent med damen. Jeg håper hun ikke blir skuffet over at jeg er døv.

Jeg er ikke Shell-kunde. Jeg bruker Statoil. Likevel fikk jeg en julehilsen fra Shell i form av et fint trykt brev. Siste setning lyder: Vi takker for året som har godt… – Ja, godt. – Det kan sikkert være vanskelig av og til å høre forskjell på godt og gått, men en slik grov feil i et brev sendt fra et stort oljeselskap til tusenvis av husstander, hmm, det burde ikke forekomme…

Av en eller annen grunn får jeg hvert år også en hyggelig julehilsen fra Møller kompetansesenter, med takk for godt samarbeid i året som gikk, selv om jeg tror det er 10 år siden jeg sist hadde noe samarbeid med dem. Årets julehilsen hadde følgende korte tekst med store bokstaver på forsiden:Likeverd og mestering. – Det heter mestring, så norsk-kompetansen er ikke den beste hos den som lager julehilsnene på Møller kompetansesenter. Mestring (det å mestre, beherske) er et mye brukt ord de siste årene, spesielt i forbindelse med opprettelse av Lærings- og mestringssentere i tilknytning til oppfølging/rehabilitering f. eks. etter operasjoner (eksempelvis CI-operasjoner) ved sykehus. Vi skal lære å mestre vår situasjon.

Når vi «alminnelige» mennesker sender julekort og hilsener til hverandre, spiller det selvfølgelig ingen rolle om det er noen ord som er feil skrevet. «Selv den beste av oss» kan gjøre slike feil, og det gjør ingenting. Men mer «offisielle» brev, fra firmaer, institusjoner, offentlige kontorer o.l. bør være korrekte, altså bør de leses nøye gjennom og godkjennes før de sendes ut.

Hadde du et dårlig år i 2009, med problemer, sorg, sykdom eller annet vondt, så ønskes du et bedreår 2010.

Read More

» – Pesten er i Florens…»

På en joggetur forleden hadde jeg en opplevelse som virket en smule nifs. Jeg var kommet ned på den brede alleen på Storetveit-markene. Selv om det var tidlig på ettermiddagen, var det begynt å mørkne. Tunge regnskyer og tett løv på de svære lindetrærne skapte en dyster stemning, og plutselig kom det en mengde svaler over stien. De fløy fram og tilbake i stor fart og minnet meg mest om flaggermus-svermer i en skrekk-film.

Dette var naturligvis ikke farlig, men det kom brått på meg der jeg jogget og var mest opptatt av ikke å tråkke i vannpyttene eller snuble i steiner på stien. – Resten av joggeturen tenkte jeg på svalene. De hadde kanskje samlet seg for å planlegge den lange turen hjemover til sydlige trakter. Svalene drar jo vanligvis fra oss i første del av september, for så å komme igjen i mai. Da går vi og venter på vårtegn. Det er en frydefull opplevelse å se den første svalen, selv om pessimistene gjerne sier at «én svale gjør ingen sommer». Det uttrykket bruker vi også i sammenhenger som ikke har noe med svaler å gjøre.

Når jeg syntes at svaleopplevelsen var litt nifs, kan en medvirkende årsak være at jeg i bakhodet har en sørgelig sang som gjorde sterkt inntrykk på meg som barn. Den handler om en fattig gutt i den italienske byen Firenze (Florens). Han hadde «ingen venn i verden, bare sorg og mén…» – «og hvor varmt de vakre brune øyne bad / ingen, ingen rørtes i den store stad». Om kvelden legger han seg utmattet til å sove på den kalde steintrappen ved døren til det fine, nye kapellet. Da kommer det en svale dalende ned til ham, som om den vil søke skjul. Neste morgen blir han funnet «kold og blek»,som det heter i sangen:

Neste sol rant opp. Fra tusen lepper lød: / Pesten er i Florens, fly den sorte død! / Sorte død, hvis ofre er som havets sand / kom på svale-vinger fra Egyptens land.

Den sangen gjorde så dypt inntrykk på meg som gutt at den påvirket min holdning til svalene for livet. Svalene spredte Svartedauen! Svalene var smittebærere! En svale tok livet av den stakkars gutten som ikke hadde en eneste venn i verden! Det var sterk kost for en 8-9 år gammel gutt som meg. Vi var til og med jevnaldrende. Min faster, som bodde hos oss, fortalte dramatisk om Svartedauen – pesten som visst tok livet av halvparten av landets befolkning…

Det er merkelig hvordan innholdet i en sang kan bli sittende fast i en gjennom et langt liv og dukke fram igjen når en del svaler flyr over veien foran meg under en joggetur over 70 år senere og ca. 600 km fra der jeg lærte sangen som barn. – Men det var iallfall ikke svalene som kom med Svartedauen til Norge. Skal vi tro historien, så var det rotter som kom med smitten fra et skip på havnen i Bergen.

Da jeg to dager senere igjen jogget på stien på Storetvedt, var det ingen svaler å se. Men jeg tenkte fremdeles på den sangen, som også hadde en vakker og litt spesiell melodi, og som gjorde at jeg gjerne sang den med stor inderlighet. Det var forresten så mange triste sanger i min barndom, sanger som skulle få oss til å forstå at livet var alt annet enn en dans på roser.

Hvor ble det så av svalene? – Det lærte vi i leseboken «Heim og skole» på døveskolen i Oslo. Det var et dikt der. En liten gutt spør sin mor om hvor svalene er blitt av, og hun svarer:

Til Afrikas land, til palme-kyst, / over hav og land den ilte med lyst, / og redet på bjelken står øde igjen. / Når sommeren reiser fra Norge, så reiser svalen med den.

Det er litt vemodig å tenke på at svalene «tar med seg» sommeren vår når de drar til Syden. Mange nordmenn har funnet på å gjøre det samme. De drar til varmere land i den kalde årstid. De fleste av oss blir hjemme og ser fram til at svalene skal komme tilbake utpå våren, slik en dikter beskriver det:

Nu er svalene alt kommet fra de fjerne Sydens egne, / se de svinger seg og svever under sommerhimlens blå / og det synges jo om sommer alle vegne, alle vegne. / Milde Gud, det er da sommertegn som alle kan forstå…

Read More

I sang-sikadenes verden

For å si det med én gang: Jeg er ikke tilhenger av å reise til Syden. Denne sommeren var jeg likevel 10 dager på Kreta, på et sted hvor jeg hadde vært to ganger før. Hver gang har det vært i forbindelse med familie-begivenheter. Familie er viktig! Jeg forsømmer ikke å delta i feiring innen min nære familie.

Før vi reiste, kom en dag min sønn og gjorde oppmerksom på at min kones høreapparat pep. Det var altså derfra den pipelyden kom som jeg hørte med mitt CI-apparat. En nyttig oppdagelse.

Første morgen på Kreta sitter min kone og jeg på altanen og spiser frokost. Det er svært varmt, men vi sitter i skyggen fra noen nydelig blomstrende trær, så solen plager oss ikke. – Da hører jeg en lyd, og med min nye erfaring sier jeg til Marta: «Høreapparatet ditt piper!» – Hun fikler med det bak øret: «Nå?» – «Nei, det piper fremdeles!» – Hun fikler med det igjen, men det hjelper ikke. Så tar hun det av. Lyden er der fremdeles, så jeg blir litt lang i ansiktet.

Det er vår sønn som oppklarer mysteriet: Det er sikadene som synger! Dette bille-lignende insektet klarer å frambringe en så intens sang at det nesten blir plagsomt for mitt CI-øre. Når først én sikade begynner, stemmer de andre i så det blir et helt sangkor som frambringer gjennomtrengende høye toner. Denne «musikken» får jeg gratis dag etter dag.

Nær stranden blir naturligvis sikadene overdøvet av lyden fra brenningene, bølgene fra Middelhavet som slår inn mot stranden. Lyden forsterkes av rullesteiner i fjæren. Bølgene slår dem innover og trekker dem med seg utover igjen. Det rumler. – Det er også fint å kunne høre bilene, for veiene er nokså smale, uten fortau, og bilistene er ikke så hensynsfulle som vi kan ønske. – Forrige gang jeg var her, hadde jeg ikke CI, så jeg var da fullstendig døv. Jeg er liksom kommet til et nytt sted, selv om det er det samme som før. Nå er det et sted fullt av lyder.

Det er deilig å bade i sjøen og bli løftet av små bølger. Jeg har naturligvis tatt av meg CI-apparatet, så jeg hører ikke bølgeskvulpet rundt meg. Jeg må bare passe på at jeg ikke får vann i mitt venstre øre, for det er helt åpent. Kommer vann inn på den nakne likevektsnerven der, vil det gå rundt for meg så det føles som om øynene mine triller i hodet og jeg mister orienteringssansen så jeg ikke engang vet hva som er opp og ned. Før var det slik med begge ørene mine, mens det nå bare er venstre øre som er mitt problem under bading. (Jeg kunne vel bruke badehette, men øret mitt trenger luft!)

Kreta lever av turismen, så de fleste grekerne på øya behersker engelsk. Likevel er det praktisk at jeg har en svigerdatter som snakker gresk. Finanskrisen har ført til mindre turisme i år, og de som kommer er mer forsiktige med pengene. På vår stam-restaurant spår eieren at mange restauranter vil gå konkurs i år. Det er altfor mange restauranter.

Vi forstår at nordmennene utgjør en stor del av turistene. I nærmeste småby er det en rekke restauranter som har plakater om at gjestene kan få se norske fotballkamper på TV. En ettermiddag sitter jeg og ser to kamper samtidig, en fra Norge og en fra England. Jeg ser ingen plakater som lokker med svenske eller danske kamper.

Jeg fikk ikke lov å ta med PC-en. Isteden tok jeg med en bok jeg fant i bokhyllen min på hytta: Pearl S. Buchs «Den gode jord.» Så får jeg et godt innblikk i livet på landet i Kina, med en fattig bonde som hovedperson. Han er overbevist om at jorden er det eneste trygge livs-grunnlaget. Han og hans kone, en kjøpt slavinne, sliter for å klare seg i en nådeløs verden. (Det kan være nyttig for folk i en «velferdsstat» å lese slike bøker!) – Etterpå finner jeg en dansk bok om en tulling på landet, en gutt som blir syndebukk både i hjemmet og på skolen, men som har slik viljestyrke at han ved sin for tidlige død blir omtalt som bygdens beste mann. (Flott, det gjelder om å stå på og ikke gi opp!) Deretter finner jeg en svensk kriminalbok. Dryg og spennende, men helt bortkastet lesestoff.

Som jeg pleier å si: Det viktigste ved enhver reise er at man kommer vel hjem igjen, med helsen i behold, og det gjør vi.

Read More

Målesystem for livskvalitet

Mange er opptatt av det gode, varme ordet livskvalitet, og det er vel like mange som etterlyser en målestokk for dette uklare begrepet, og som beklager at vi ikke har det. Kanskje vi bare burde være glade for denne mangelen, for så står det enhver fritt å prøve å gi en forklaring, vi kan kanskje til og med klare å overbevise noen som synes at deres liv er tomt og fattig om at de har det ganske bra. Det er jo f. eks. spørsmål om hvem man skal sammenligne seg med. Vi kan tilpasse vår forklaring til den enkelte eller akkurat det publikum vi har, og da helst slik at det blir positivt og våre tilhørere kan se lysere på livet. Da har vi «en misjon» i samfunnet, og det kan gjøre livet lysere også for oss selv.

Ut fra mitt ståsted kom det ganske overraskende å få vite denne sommeren at vi faktisk HAR en målestokk for livskvalitet, ja at det til og med skal finnes flere målesystemer. På Nordisk Sommarvecka för Vuxendöva, som ble avviklet i Härnösand første uke i juli, forelestehörselvårdsläkare Ulrik Schmidt, og legen omtalte bl.a. et målesystem for livskvalitet: Qualy! – Det trengs et slikt målesystem for å finne ut hvordan livskvaliteten kan forbedres i forhold til kostnader. Hvor mye øker livskvaliteten ved at tunghørte får høreapparat, og hva koster det? Hvor mye øker livskvaliteten ved at døvblitte (vuxendöva) får cochlea-implantat, og hva koster det? Osv. Prisen for den forbedringen som består i å skaffe en tunghørt høreapparat er satt til kr 80.000, og det regnes som billig. Å forbedre en persons livskvalitet ved at samfunnet satser kr 500.000 på tiltak, regnes som akseptabelt (i Sverige), mens å satse en million på en enkelt person, regnes som dyrt.

Denne legen var mest opptatt av de eldres situasjon, og særlig av de mange eldre som får nedsatt hørsel og dermed redusert kontakt med omgivelsene. Kontakt med medmennesker; familie, venner, naboer, folk vi treffer der vi befinner oss og ferdes, er meget viktig for livskvaliteten. Derfor må velferdssamfunnet satse – bruke penger og menneskelige ressurser – på tiltak som kan opprettholde/bedre livskvaliteten hos dem som f.eks. trues av tiltakende isolasjon. Det gjelder naturligvis også for yngre folk, men vanligvis er det de eldre som merker synkende quali-verdier, for til slutt å ende på 0 – null qualy = død.

Målet er selvfølgelig at vi skal føle oss vel, være fornøyd. God helse er viktig, og de fleste av oss kan gjøre mye for egen helse: Fornuftig levemåte, sunne kostvaner, regelmessig mosjon – det er noen av nøkkelordene, og de koster egentlig ingenting. Svekket syn og hørsel krever utgifter. Sykdom, invaliditet, behov for medisiner o.a. kan kreve store utgifter, og som samfunnet må bære. Helsevesenet er kostbart, eldreomsorgen er kostbar, men det er uverdig når samfunnet sier at dette har vi ikke råd til. I et rikt land som vårt bør alle ha rett til en viss standard når det gjelder livskvalitet, og da kan det være behov for et målesystem.

Jeg må av og til tenke tilbake til et nordisk døveprestmøte i den finske byen Jyvãskylä. Der hadde jeg en spesiell oppgave, nemlig å gjennomgå en lang liste med vanlige ord brukt i gudstjenester og ved kirkelige handlinger. Denne listen var på forhånd behandlet av det norske tegnspråkutvalget sammen med våre døveprester, og jeg la fram resultatet i form av de tegnene vi var blitt enige om, og med begrunnelser. Det var en spennende oppgave. – Men det som gjør at jeg av og til tenker tilbake til den dagen, er først og fremst den salmen som møtet begynte med: «Jag kan icke rãkna dem alla de prov på Guds godhet jag rõnt…» – Hvis du begynner å telle alle de bevisene du har fått på det vi kan kalle Guds godhet, så kommer du kanskje til at de er utallige, hvis du gjør ærlige forsøk, da, og kanskje du finner ut at livskvaliteten din ikke er så dårlig. Uansett, så trenger vi god oppfølging, at samfunnet holder et våkent øye med oss og kommer med tilbud om tiltak hvis/når vår livskvalitet ikke lenger har en tilfredsstillende standard «ifølge målinger».

Hørselshemmedes Landsforbund har hatt en meget nøye gjennomgang av sine vedtekter i år. Jeg bidro med et par innspill, og jeg foreslo at det skulle tas inn i formålsparagrafen at HLF skal arbeide for bedring av hørselshemmedes livskvalitet. Til min glede ble dette vedtatt, men det er jo egentlig selvsagt at denne interesseorganisasjonen driver slik virksomhet, ja, at det er selve grunnlaget for organisasjonen. Med qualy-metoden som et nytt verktøy blir det forhåpentlig enklere å finne ut hvordan det står til i medlemsflokken, og å arbeide for at det blir satt inn nødvendige tiltak der det er behov for det…

Read More

Og klokkene ringer…

Siste gang jeg som normalt hørende hørte kirkeklokkene, var julaften 1937, da jeg var 9 år gammel. Jeg sto ute og lyttet. Langt, langt bortefra hørte jeg ganske svakt at klokkene ringte i Strøm kirke, omtrent en halv mil fra mitt barndomshjem. I den kirken var jeg døpt. Der skulle jeg også bli konfirmert, sannsynligvis også bli viet, og ganske sikkert bli gravlagt en gang i en fjern framtid. – – – Men slik skulle det ikke gå. Aller minst var det noen som kunne tenke seg at dette var siste gang jeg hørte disse kirkeklokkene. Bare en halv måned senere var jeg fullstendig døv, og jeg skulle måtte leve i stillhetens verden helt til jeg var kommet et stykke inn i pensjonist-alderen. – Helt riktig er det kanskje ikke å si det slik, for i alle disse årene «hørte» jeg stadig en mengde lyder – meningsløse lyder – for jeg hadde samtidig med hørselstapet fått tinnitus – øresus – en lidelse som er blitt beskrevet bl.a. som «djevelens orkester». – Når jeg i dag ser tilbake på mitt liv, kan jeg bare sammenligne det med et eventyr. Jeg fikk en helt håpløs start, og jeg kan ikke forstå – og ikke forklare – at jeg har klart meg så bra gjennom livet. Men hovedgrunnen er iallfall at jeg hadde lært så mye i løpet av mine første 9 år.

Noen ganger, som voksen, har jeg gått meg vill, både i skogen og på fjellet. Og da har jeg tenkt på en sang jeg lærte før jeg ble døv: «Jeg gikk meg vill og jeg fant ei frem, av elven drakk jeg og bær jeg gnaget…» Det er kanskje ingen som kan den sangen i dag. Den handler om en liten pike som altså gikk seg vill i skogen. Hun sov der også – på en «seng» av mose, «mens ulven tasset i skogens bryn». Men ulven rørte henne iallfall ikke, og utpå neste dag hørte hun kirkeklokkene. Da gikk hun etter lyden og fant fram – «i hverdags-kjolen på kirkeveien». Og sangen slutter med: «Nu kan vi takke og love Gud, som ringte henne av skogen ut».

Ja, det er klart et stort handikap å være hørselshemmet om du går deg vill. Jeg har hatt den ovennevnte sangen i bakhodet når jeg har ferdes i skogen. Jeg liker å gå i skogen, men ikke alene. Jeg vet veien til en god molte-myr, men jeg tør ikke dra dit alene. Også når jeg vil plukke blåbær eller tyttebær, ønsker jeg selskap av minst en som har normal hørsel, og jeg passer på å gå slik at jeg alltid kan se den/de andre, for de kan ikke rope til meg, og jeg kan ikke høre dem.

Nå vil leseren kanskje bemerke at jeg har fått cochlea-implantat, slik at jeg nå kan høre lyder omkring meg, «nesten som i min barndom». Det er sant. Men det er bare på det ene øret, og det vil si at jeg ikke har retnings-hørsel. Hvis jeg, som den lille piken, går meg vill i skogen og så hører kirkeklokkene, så kan det i beste fall føre til at jeg virrer omkring, hvis jeg da ikke begynner å gå i den motsatte retningen. Et viktig argument for at voksne skal få rett til CI på begge ørene, er at det kan gi retningshørsel. Det er viktig å vite hvor lydene kommer fra. (For meg er det uansett ikke mulig å få CI på det andre øret, fordi det er for store skader inne i øret.)

«Klokkene ringer til kirke, og gjøken ringer til skogs…» Dette er også en gammel sang. Med CI hører jeg ganske godt kirkeklokkene, også i Strøm kirke, men hittil har det bare vært i begravelser, og slik blir det nok dessverre også i fortsettelsen. Kirkeklokkene gjør ikke forskjell. Den fineste kirkeklokkeklangen jeg har hørt med min CI-hørsel, er i Bergen døvekirke. Det er litt merkelig, for den kirkeklokken er en skipsklokke fra en gammel damp-rutebåt.

Hvis du er normalt-hørende, vil du kanskje lure på hvorfor det er kirkeklokke i en døvekirke. Men det er nesten ingen som er helt døve. Selv om en person kaller seg døv, så hører nok hun/han kirkeklokken i døvekirken. Jeg opplevde imidlertid i døvekirken i Oslo for noen år siden at en klokker-vikar ringte så hardt at noen hørende i kirken måtte holde seg for ørene. Han var nok døv!

En helg var jeg i Trondheim. Jeg hadde vært på åpningen av det flotte døvemuseet lørdag, og søndag skulle jeg på et møte kl. 12. Jeg tok meg en spasertur før møtet, og det var naturlig å legge turen tilWaisenhuset, den store rødmalte trebygningen ved siden av Domkirken. Jeg har et spesielt forhold til den bygningen fra den tiden jeg samarbeidet med pensjonert rektor Trygve Skjølberg om utgivelse av to bøker, først historien om pionéren Andreas Christian Møller og deretter historien om døveskolen i Trondheim (Norges første). Jeg fikk ham til å skrive bøkene og jeg klarte å finansiere utgivelsen av dem. Skjølberg gjorde en kjempejobb med disse bokprosjektene, som også var de første seriøse bøkene om norsk døvehistorie. Senere ledet jeg innsamlingen til byste av Møller, som nå står ved inngangen til Møller kompetansesenter. Disse arbeidene knyttet meg sterkt til Waisenhuset, hvor Møller, selv døv, i 1825 ble leder for undervisningen på landets første døveskole.

Mens jeg gikk rundt Waisenhuset, begynte plutselig kirkeklokkene i Domkirken – Nidarosdomen – å ringe. Jeg så på klokka. Den var 5 på 11. Jeg ble stående stille og bare nyte klokkeklangen, så lenge den varte. Det var vakkert. Det ga så god stemning. Jeg følte meg som løftet opp «fra det jordiske». Jeg har aldri før følt så sterkt at klokkene ringer til kirke…20

Read More

Og Beethoven spiller…

Det var ikke Beethoven jeg tenkte på da jeg igjen satt på flyet til Oslo, denne gangen sammen med min kone. Vi skulle i begravelse. Min kones svigerinne var avgått ved døden etter 10 års kamp mot kreft. Hun var noen år yngre enn oss, og tenk: 10 års kamp, med operasjon, cellegift-kur og strålebehandling. Og i disse årene hadde hun jobbet for Røde Kors som pasientvenn i Bærum og gjort en stor innsats for et eldresenter, Sansehagen på Lønnås. Da vi besøkte henne ifjor sommer kunne hun såvidt gå, med gåstol, men hun var faktisk i godt humør! Det var et beundringsverdig menneske! Jeg forstår ikke at det går an å være så sterk, men jeg kjenner også andre som lider av uhelbredelig sykdom og likevel virker glade og har overskudd til å gjøre gode gjerninger. De klarer å glede seg over små, nære ting og ser på hver ny dag som en stor gave. Vil jeg også klare det? Jeg tror det ikke…

På Gardermoen treffer vi min kones nevø, Espen, som også skal i begravelsen. Han mistet sin mor tidlig. Også hun døde av kreft. Det var vel derfor sønnen bestemte seg for å bli lege og forsker. – For oss er det betryggende å ha ham som reisefølge på flytoget, for neste stopp blir bare ropt ut over høyttaleren, så det er litt vanskelig for døve å passe på og holde seg klar før riktig stoppested. Espen sier fra: Neste er Lysaker! Der går vi av og treffer vår sønn, Atle, som blir med oss videre.

Vi har bestilt TSS-tolk til begravelsen og minnesamværet. TSS-tolk er ikke det samme som tegnspråktolk, men en som bruker Tegn Som Støtte (TSS), altså som bruker norsk tale med tegn til, slik at vi kan «avlese norsk talespråk». Jeg har fått tolkens navn, men kan ikke huske om jeg har sett/brukt henne før. Når vi kommer fram til Haslum store kapell er jeg altså straks på utkikk etter «en kvinne som ser ut som tolk». Min kone skal på toalettet, så Atle hjelper henne å finne fram, mens jeg leter etter tolken. Vi er tidlig ute, men likevel er kapellet allerede nesten fullt. Jeg ser ikke tolken ved inngangen, men utenfor står en ung dame som KAN være tolken. Jeg ser på henne og gjør tegnet for tolk, men hun reagerer ikke.

Nå blir jeg litt redd for at vi ikke skal få sitteplass, så jeg går inn og sikrer meg tre plasser på venstre side. DA ser jeg tolken. Hun vinker til meg og kommer med en stol, som hun setter ved siden av meg. Helt proff! Hun har vært tidlig ute, har snakket med presten og har fått kopi av talen for avdøde! Nå spør hun om jeg bare vil lese talen, eller om jeg vil at hun skal tolke. – Jeg sier at jeg vil at hun skal tolke uansett, «for det er ofte at folk ikke følger manus…»

Tolken er «sørge-kledd» i svart fra tå til topp. Min kone og sønn kommer på plass. Kirkeklokkene hører jeg bra. Jeg merker meg at avdødes pårørende sitter på venstre side. I Bergen døvekirke er det fast ordning at de sitter på høyre side… Gudstjenesten går sin gang. Tolken gjør en fin jobb, og nå husker jeg det: Det er samme jenta som tolket i min fetters begravelse sist sommer i Strøm kirke i Sør-Odal!

Seremonien i kirken avsluttes med at barn og barnebarn legger roser på kisten, og så blir kisten båret ut og videre en ganske lang, men godt brøytet vei til graven, der avdødes mann har hvilt i ganske mange år. Det er høye brøytekanter. Snøen ligger tung på de høye trærne, og plutselig drysser snøen ned på følget, heldigvis ikke på kisten. – Etter jordpåkastelsen undrer jeg meg på hvordan vi skal komme oss til minnesamværet. Atle er så freidig at han spør noen damer som går foran oss, og vi er velkommen til å sitte på. De har plass, og alle er invitert.

Først skal vi kondolere den nærmeste familie. Avdødes datter, gift Bruland, sine svigerforeldre, er litt spesielle. Han var i mange år dirigent for Kringkastingsorkesteret, og da han fikk en døv sønnedatter, Eline, ble han sterkt engasjert i å få bedre tilbud for døve på TV. Han gjorde en kjempeinnsats, og han har nok en stor del av æren både for at vi har fått både «tegnspråk-kanal» og systemet med direkte-teksting av programmer. Hans kone har gått på flere tegnspråkkurs og er blitt riktig flink. Hun tok det svært seriøst at hun hadde fått et døvt barnebarn. – Jeg hilser også på Elines far. Han er veldig lett å snakke med, men han må dessverre tilbake på jobb, så han kan ikke delta i minnesamværet.

Damen som tilbød oss plass i bilen kan bare ta tre, så Atle tar plass i en annen bil. Jeg setter meg foran, min kone og tolken i baksetet. Jeg begynner å prate med «sjåføren», som sier at hun en gang lærte «fingerspråket», men har glemt det. På mitt spørsmål svarer hun at hun er fra Farsund, og da forteller jeg at jeg som ung delte hybel med en gutt fra Farsund. Hun spør hva han het, og da jeg svarer Kjølleberg, sier hun at det navnet husker hun som et sted i nærheten av Farsund. Vi prater om byen hennes, som Helge Kjølleberg skrøt av som verdens største skipsreder-by etter antall innbyggere. Ja, hun er med på det. Hun er overrasket over hvor mye jeg vet om hennes fødeby.

– Og dere er fra Bergen? sier hun. – Jeg bor der, men jeg er fra Sør-Odal. – Hun liksom smaker på det – Sør-Odal… – Ja, vet du hvor det ligger? – Og hun overrasker meg. Hun vet at det ligger «i nærheten av Kongsvinger», og hun har til og med noen venner der! Fantastisk!

Vi kjører. – Der borte er Grini, – sier hun og peker. – Å, der satt min far under krigen! – sier jeg. – Min far også! svarer hun. Så snakker vi om hva som var grunnen til at våre fedre ble tatt av tyskerne og satt i denne norske konsentrasjonsleiren. Rart å tenke på at kanskje hennes og min far traff hverandre der og at deres barn skulle treffe hverandre 64 år senere…

Minnesamværet er samme sted hvor vi var i bryllup da avdødes datter giftet seg. I bryllupet dengang var det bare glede, og lille døve Eline var litt av et midtpunkt blant oss, for det var så lett for henne å snakke med oss som kunne tegnspråk. – Nå er det minnesamvær, og alle er sørgekledde… Eline bor i Danmark, eller hun har flyttet derfra til Sverige…

Tolken får det uunngåelige spørsmålet om hun har lært tegnspråk fordi det er døvhet i hennes familie. Hun svarer nei, men så tilføyer hun: Men det var en mann langt tilbake i min slekt som kunnetegnspråk, nemlig Norges første døveprest! – Det gir meg anledning til å fortelle henne mye som hun ikke vet om Conrad Svendsen.

Så reiser tolken. Tiden jeg hadde bestilt for, er utløpt. Atle «tolker» resten av samværet, og så skal samværet fortsette, for de nærmeste, i hjemmet etter avdøde. Atle har en avtale og må dra, mens min kone og jeg blir med til hjemmet. Vi ser oss omkring. Over pianoet henger et bilde med teksten:Beethoven spiller for den blinde piken. – Jeg blir stående lenge og studere bildet. Hvordan har akkurat dette bildet havnet her? Og alle som gjennom årene har sett dette bildet, hva har de tenkt, hva har de visst om dette? For det refererer til en virkelig situasjon: Den verdensberømte komponisten Ludwig van Beethoven, som etter hvert var blitt så døv at han, når han dirigerte, ikke kunne høre applausen fra publikum, han satt slik en gang og spilte for en blind pike. En døv, som ikke kunne høre hva han spilte, satt og spilte «Måneskinnsonaten» for en eneste person, en blind, som ikke kunne se ham!

For mange år siden, da jeg var redaktør for juleheftet «Døves Jul», var det fineste i heftet nettopp skildringen av «Beethoven spiller for den blinde piken» i form av en illustrasjon og med dikt av Rolf Hiorth-Schøyen. Betagende vakkert! Diktet slutter med (Beethovens) beskrivelse av blindheten (som det store mørke) og døvheten (som den store stillhet):

Det store mørke – den store stillhet – de kjenner hverandre ei,

men møtes flyktig i måneskinnet… som du og jeg.

Read More

Ingen vanlig tur til hovedstaden

Jeg har fått innkalling til Rikshospitalet for utskifting av mitt gamle CI-apparat, eller -prosessor, som det egentlig heter. Dette har jeg ventet på lenge. Det er «en ny generasjon» av MedEl-prosessor med benevnelsen Opus-2. Den skal være lettere å regulere, og lydkvaliteten skal være noe bedre. Det blir altså en spennende tur…

I rulletrappen opp til kontrollen på Flesland er det en som napper meg i jakken. Jeg snur meg. Det er en dame, og ja, jeg drar kjensel på henne. Hun gjør det lettere for meg ved å minne meg om at vi satt rett overfor hverandre under festmiddagen ved døves kulturdager for noen år siden. Hun er CI-operert, men bruker ikke apparatet. Jeg tenker å begynne å skjenne på henne for det, men hun skynder seg å opplyse at hun ikke tåler det, det er noe med irritasjon av huden, eller… Det er forresten en veldig koselig og spesiell dame. Hun har vært i Bergen sammen med sin hørende mann på et jobb-seminar. De bor i Østfold. – Hun blir borte i mengden…

Jeg har tatt med meg en bok på denne turen. Jeg bestemte meg for at denne gangen ville jeg ikke ta med noe faglig, og blant de mange uleste bøkene mine valgte jeg en som jeg hadde kjøpt på loppemarked: Jonas Lie: «Dyre Rein», trykt 1896, det året min mor ble født. Jonas Lie bodde for det meste på Kongsvinger, og bokens hovedperson er ansatt hos sorenskriveren, som også er storbonde og har fem gifteferdige døtre. Boken skildrer livet i dette miljøet for vel hundre år siden, da det var viktig å gifte seg fornuftig. Forfatteren har tydeligvis levd i nær kontakt med det miljøet han skriver om. Mange av skikkene husker jeg selv fra min barndom, så lesingen byr på en del aha-opplevelser.

Hver gang jeg lander på Gardermoen tenker jeg på at det er bare vel en halv times kjøretur til mitt fødested i Sør-Odal, hvor jeg fremdeles har tre søsken. – Flytoget liksom glir gjennom det snødekte landskapet. Når vi kommer inn i byen må jeg som vanlig søke med blikket etter Harald Hårdrådes plass. Like ved der bodde min faster «Maja» med mann og sønn. Da jeg lå på Rikshospitalet sommeren 1945 besøkte hun meg hver eneste dag i over to måneder. Det er pussig å tenke på at hennes sønnesønn i dag har tannlegepraksis i Stavanger, og at min yngste datter giftet seg med en Stavanger-mann hvis familie brukte og bruker nettopp denne tannlegen.

På Oslo S går jeg rett fram og ut gjennom det gamle «Oslo Ø». Der blir jeg stoppet av en mann som smiler, sier «hei» og tar meg i hånden. Han er døv og minner om en uteligger. (Det er mulig at han er godt integrert i et uteligger-miljø. Jeg har sett ham før i dette området.) Når jeg sier at jeg er på vei til sykehuset, blir han alvorlig og lar meg slippe forbi. Kanskje jeg burde tatt meg tid til å snakke med ham og spurt om jeg kunne hjelpe ham med noe…

Oppover Karl Johan og til høyre mot Stortorget. Jeg tenker å mimre litt foran døren til Domkirken, men hele fasaden er tildekket av plastfolie. Kirken, som før het Vår Frelsers kirke, har Bergprekenen ii tekst og bilder (relieff) på inngangsdøren. Der sto jeg en gang, 10 år gammel, sammen med to tanter og leste: Salige er de som…. Gjennom årene som siden har gått, har jeg av og til vendt tilbake til denne kirkedøren. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet… er det som jeg husker best. Det er bare frustrerende å tenke på at vi må vente lenge på rettferdigheten… og saligheten som følger med. Når jeg møter ordet «salig», ser jeg for meg (salig) døveprest Hammer med tegn for «glede-i-himmelen». Det skal stå for overjordisk (himmelsk) glede.

Trikkestoppet utenfor Glasmagasinet viser seg å være flyttet litt lenger opp i gaten, nærmere der Norges Døveforbund har kontor, men neppe derfor. Der tar jeg trikken som har endestasjon Rikshospitalet. Det er mye snø. Oppover Pilestredet er det tett med biler parkert langs fortauet, og det virker som trikken barberer snøkanten. Plutselig kommer jeg til å tenke på at den døve kjendisen Henning Dahl hadde et lite hus i Pilestredet. Er det mulig at huset står? Jeg snur meg mot høyre, og akkurat DER står det lille rødmalte trehuset inneklemt mellom tre høye murhus. Trikken har stoppet på stoppestedet Dalsbergstien.

Jeg overnatter på Gaustad «sykehotell». Neste morgen blir det spennende. I god tid går jeg mot sykehusets hovedinngang. Jeg har fått melding om at det er ordnet med tolk for meg, og nå ser jeg en ung dame «som ser ut som en tolk». Hun går inn like foran meg, og jeg henger meg på. Ja, hun går riktig vei hele tiden, svinger også inn til resepsjonen på ØNH, men så fortsetter hun mor venstre, så jeg tok feil likevel.

Jeg setter meg og venter på å bli innkalt. Det sitter en ung dame der, og plutselig sier hun: «Jeg er tolk. Jeg har sett deg før, i Trondheim, du holdt foredrag der i fjor.» – Så begynner vi å prate, og det blir en uventet samtale. Det viser seg at vi begge driver med slekstforskning. Hun har til og med hatt hjelp av «Tore på sporet» for å finne slektninger av sin far. Og hun har vært på elgjakt i min «hjem-kommune» Sør-Odal! – Da blir vi avbrutt av en mann som kommer inn i stor fart. Han henvender seg til tolken og sier at han er blitt forsinket og ber henne hjelpe ham med å forklare dette i resepsjonen. Hun spretter opp, og straks etter forsvinner de to forsinket til en time. Jeg sitter igjen som et levende spørsmålstegn. Var det ikke min tolk?

Litt etter kommer «min mann», og vi klarer oss bra uten tolk. Jeg får ingen forklaring på at det ble bestilt tolk til meg uten mitt vitende, og at jeg fikk bekreftet på at tolken ville stille opp, men likevel ikke gjorde det. Det spiller ingen rolle. Jeg får skiftet CI-prosessoren. Den nye, Opus-2, er mindre, virker mer kompakt, har innebygget telespole, og den er enklere å regulere. Jeg synes den gir bedre, mer naturlig lyd. – Jeg får også treffe en «ny» lege. Han har et etternavn som tyder på at han er polsk. Han kan tydeligvis mer enn 10 tegn, og han snakker veldig tydelig. Vi har ikke problem med å kommunisere. Han undersøker det andre øret mitt, som jeg gjerne vil ha operert. Det kan han ikke love meg. Han sier at øret er OK, men med et dypt hulrom som må renses av lege 2-3 ganger i året. – Og så kan jeg dra hjem…

Read More

Hitler og du og jeg…

For omtrent tre år siden traff jeg en eldre dame i ferien på Østlandet. Ja, eldre, hm, hun var godt over 75 år, men sprek, blid, og hun forsøkte virkelig å snakke tydelig til meg. Hun hadde både pene tenner og god munn, men jeg klarte likevel ikke å oppfatte hva hun sa. Hun var tydeligvis glad for å treffe meg, og hun ville snakke med meg. Vi traff hverandre hos en niese av meg, og min kjære niese hadde invitert meg for at jeg skulle treffe henne. Så fikk min niese jobb med å «tolke» mellom oss, og både min kone og min søster hjalp til.

Hvem var så denne damen? – Jo, det var en klassekamerat av meg fra den tiden jeg gikk ifolkeskolen, på Sander skole. Jeg hadde gått sammen med henne i halvannet år. Men så mistet jeg hørselen, ble skilt fra mine klassekamerater og kom til døveskolen, hvor jeg fikk nye klassekamerater. Jeg ble konfirmert ett år senere enn mine første klassekamerater, og da jeg nå traff Rakel, var det rundt 65 år siden jeg hadde sett henne. Det ble en sterk opplevelse. Vi snakket sammen om de andre i klassen. Jeg spurte om hun hadde bilde fra konfirmasjonen, og det hadde hun. En tid senere fikk jeg i posten kopi av konfirmasjonsbildet. Det var felles bilde av konfirmanter fra flere skoler, men Rakel hadde skrevet hvor jeg kunne finne de rette.

Jeg har altså to «sett» med klassekamerater: En klasse fra min tid som hørende i 1. og 2. klasse, og en klasse fra døveskolen i Oslo, 3.-8. klasse. Begge klassene ble konfirmert under krigen. Klassen min på Sander skole ble konfirmert i Strøm kirke i 1943, uten meg. Klassen min på Skådalen offentlige skole for døve ble konfirmert i Oslo døvekirke i 1944 av døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som kort etter måtte flykte til Sverige med sin familie. Han hadde en viktig rolle i den såkalte «illegale» virksomhet og hadde fått varsel om at han snart kunne bli arrestert. Det var viktig å få med seg familien, for det var kjent at når en «motstandsmann» klarte å flykte fra tyskerne, kunne familien bli tatt som gisler.

Vi elevene på døveskolen prøvde jo å følge med i hvordan krigen utviklet seg. Det har jeg skrevet om i boken «Vi som ikke hørte flyalarmen». I klassen vår på døveskolen fikk vi en del informasjon av vår lærerinne. Hun ga oss bl.a. forståelsen av at den tyske rikskansleren Adolf Hitler gjorde akkurat som han ville, uten å ta hensyn til andre menneskers meninger. Han skulle tenke for alle. Den tyske befolkning skulle slippe å tenke. Det var nok at én person tenkte. Resten av befolkningen skulle hjerne-vaskes, så de bare applauderte og fulgte den store Førerens ordre. En voldsom propaganda skulle få alle til å tenke likt, og alle skulle bli villige til å ofre livet for Hitler og hans drøm om å herske alene over hele verden.

En tid før konfirmasjonen dro klassen vår på skoletur til Holmestrand. Det var den eneste klasseturen i løpet av min skoletid. Vi dro til døveskolen i Holmestrand, og der overnattet vi. Skolen der hadde det litt bedre med mat enn vår skole. Skolen i Holmestrand hadde både griser og kaniner, og det ble dyrket grønnsaker på skolens område. Elevene plukket ville bær, og de hjalp bøndene med potethøsten, og fikk poteter o.a. som takk for hjelpen. Det kaltes mat-auk.

Det jeg husker best fra turen, var den talen skolens bestyrer holdt til oss konfirmanter. Han snakket om det å bli konfirmert, om å bli voksen. Når dere våkner morgenen etter konfirmasjonen, så tenker dere: Nå er jeg voksen, nå kan jeg gjøre som jeg vil, nå bestemmer jeg selv. Nå kan jeg ligge så lenge jeg vil. Nå kan jeg slutte å pusse tennene. Nå skal jeg spise bare det jeg har lyst på…

Vi satt stille. Gisle Espolin Johnson var en mester til å snakke slik at vi døve kunne forstå ham. Han hadde et utrolig levende ansikt, og han brukte lett oppfattelige tegn til talen. (Lærerne på Skådalen brukte aldri tegn, så vår lærerinne likte nok ikke dette.)

Etter en «kunst-pause» fortsatte bestyreren omtrent slik: Men ingen mennesker kan gjøre akkurat som de selv vil. Mor og far kan ikke alltid bestemme selv hva de skal gjøre. De kan ikke bare gjøre det de har lyst til. Det kan heller ikke lærerne, ikke engang Kongen – og heller ikke HITLER kan alltid gjøre som han vil!

Dette gjorde veldig inntrykk på oss, iallfall på meg. Riktignok var jeg klar over at de voksne ikke bare kan gjøre som de vil. Alle må følge lover og regler, og ta hensyn til hverandre. Men talen var god, og den kom på et psykologisk viktig tidspunkt, for det var klart at flere fantaserte om hvor fritt de skulle leve etter konfirmasjonen. Det var bra å bli minnet også om små ting, som at vi burde fortsette å pusse tennene selv om vi ble voksne og det ble mer frivillig.

I de mange årene som har gått etter konfirmasjonen har jeg av og til tenkt på denne talen, – og på diktatoren Adolf Hitler. Han gikk det jo ille med til slutt. Det hjalp ikke å indoktrinere menneskene slik at alle tenkte likt og fulgte hans ideer uten å protestere. Det måtte gå galt!

Hvor flinke er du og jeg til å lytte til andre? Er vi interesserte i andres meninger, eller er vi bare interessert i å høre på dem som mener det samme som oss? Oppfordrer vi andre til fritt å komme fram med sine meninger, forslag, ideer? Eller er vi små kopier av Adolf Hitler, opptatt av å påvirke andre til å ha samme meninger som vi selv har? Bruker vi vår makt over andre til å få oppfylt våre egne ønsker, uten hensyn til hva som er best for andre og for fellesskapet? Da er vi kanskje ikke så mye annerledes enn Hitler, selv om vi ikke driver en militær krig…

Demokrati er et vakkert ord. Grunnlaget for demokrati er fri menings-brytning mellom personer som har ulike meninger. I Norge er vi så heldige at vi har ytrings-frihet. Men den friheten fungerer dessverre ikke så godt overalt i landet vårt. Noen bestemmer hvem som skal få si sin mening på TV. Noen bestemmer hva vi skal få lese. Redaktører har en papirkurv, som de kan bruke når det kommer innlegg som de ikke liker. Noen får ikke adgang til talerstolene, eller de blir stoppet og fratatt ordet, og noen blir aldri valgt som representanter der viktige saker skal avgjøres. Da er det spørsmål om hvor lenge det kan gå før det går riktig galt.

Read More